Tilbake til barndommen

Mannen bak Shrek» - Andrew Adamson - har formet C.S Lewis\' roman om Narnia til et eventyrlig mesterverk.

FILM: Som barn av 80-tallet vokste jeg opp med den BBC-produserte, NRK-sendte tv-serien «Drømmen om Narnia». Få, hvis noen, historier hadde tidligere fanget min oppmerksomhet og min fantasi som legenden om de fire søsknene. Jeg kunne drømme meg bort i timer av gangen. I ettertid leste jeg også boka serien var basert på, og atter en gang maktet C.S Lewis å skape magi.

Forhekset av Jadis

Men det var da. Nå, en digital mannsalder seinere, med filmer som «Ringenes herre» og «Harry Potter» friskt i minne, var jeg sterkt i tvil om løven Aslan fremdeles hadde manke mektig nok til å målbinde. Om den hvite heksa fremdeles kunne skremme, og om et stakkarslig klesskap fremdeles ville fungere som en portal til en fremmed verden. At det var skaperen av det grønne trollet Shrek, mannen som aldri før hadde lagd en spillefilm - Andrew Adamson - som hadde fått jobben med å regissere moroa, svekket ikke akkurat tvilen hos undertegnede. Tydeligvis unødvendig uro. For da Lucy traff den dansende, paraplybærende faunene Mr. Tumnus ved gatelykta i skogen for første gang, forsvant 17 år fra skuldrene mine, og jeg var åtte igjen.

Mildere kampsekvenser

Plottet går som følger: Andre verdenskrig bomber livskiten av London, og de fire søsknene Peter, Susan, Edmund og Lucy blir sendt til sin onkel på den engelske landsbygda. Mens de leker gjemsel, dulter den minste av søsknene borti et klesskap. Et klesskap som viser seg å være en magisk portal til en annen verden, Narnia. I Narnia finnes ingen voksne. Det er dyrene, med løven Aslan i spissen, som rår. Eller egentlig ikke, landet er nemlig forhekset av den onde, og kjølige heksa Jadis. Og det blir barnas oppgave å bryte forhekselsen. Boka til C.S Lewis består av enkle beskrivelser, og i motsetning til sin gode kamerat J.R Tolkien, overlater han mye til leserens fantasi. Derfor er det imponerende å se måten Andrew Adamson har ivaretatt landet og figurene akkurat slik jeg så dem for meg. Pluss litt til. For løven Aslan er ikke lenger like møllspist som han var i den NRK-sendte serien, og fabeldyra ser umåtelig realistiske ut. Tilda Swinton er overbevisende kjølig og skummel som hvit heks, og den yngste av søsknene, Lucy, spilt av ti år gamle Georgie Henley, er særdeles sjarmerende. Og får meg til å glemme den forferdelige Lucy vi ble kjent med gjennom NRK. Filmen kunne med hell vært en halv time lenger (den varer i 2 timer og 22 min.), for eposet blir til tider sammenpresset. Kampsekvensene er mildere, og selve historien ikke fullt så mørk som «Ringenes herre». Men så er det heller ikke meningen. C.S Lewis var alltid klar i sak: Han skrev en eventyrfortelling for barn. Barn i alle aldrer, selvfølgelig.