FILM: Som barn av 80-tallet vokste jeg opp med den BBC-produserte, NRK-sendte tv-serien «Drømmen om Narnia». Få, hvis noen, historier hadde tidligere fanget min oppmerksomhet og min fantasi som legenden om de fire søsknene. Jeg kunne drømme meg bort i timer av gangen. I ettertid leste jeg også boka serien var basert på, og atter en gang maktet C.S Lewis å skape magi.

Forhekset av Jadis

Men det var da. Nå, en digital mannsalder seinere, med filmer som «Ringenes herre» og «Harry Potter» friskt i minne, var jeg sterkt i tvil om løven Aslan fremdeles hadde manke mektig nok til å målbinde. Om den hvite heksa fremdeles kunne skremme, og om et stakkarslig klesskap fremdeles ville fungere som en portal til en fremmed verden. At det var skaperen av det grønne trollet Shrek, mannen som aldri før hadde lagd en spillefilm - Andrew Adamson - som hadde fått jobben med å regissere moroa, svekket ikke akkurat tvilen hos undertegnede. Tydeligvis unødvendig uro. For da Lucy traff den dansende, paraplybærende faunene Mr. Tumnus ved gatelykta i skogen for første gang, forsvant 17 år fra skuldrene mine, og jeg var åtte igjen.