TILBAKE TIL START: «Vi har til nå brukt over 100 millioner på konkurranser og utredning av nytt Munch-museum i Bjørvika. Nå skal vi altså rykke tilbake til start», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjon: Herreros Arquitectos.
TILBAKE TIL START: «Vi har til nå brukt over 100 millioner på konkurranser og utredning av nytt Munch-museum i Bjørvika. Nå skal vi altså rykke tilbake til start», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjon: Herreros Arquitectos.Vis mer

Tilbake til Bjørvika

Norske politikere er verdensmestere i lokaliseringsdebatter.

Endelig, tenkte vi, skal Edvard Munch få sin rettmessige plass i bybildet, Lambda, med gode og tilstrekkelige utstillingslokaler, samt forsvarlige forhold for magasiner og vedlikehold av kunstverkene.

Oslo kommune og byens politikere har ingen ærerik historie når det gjelder å ivareta arven etter Edvard Munch, verken når det gjelder Ekely eller den omfattende og verdifulle kunstsamlingen. Det virker som de store donasjonene gjennom årene fra private samlere (for eksempel Stenersen-samlingen) og kunstnere selv (Edvard Munch i særdeleshet), oppfattes mer som bryderi enn store muligheter til å gi kunstneriske opplevelser til byens befolkning, og en utrolig mulighet til å markedsføre Oslo overfor resten av verden: The Capital of Edvard Munch. (Den er helt gratis.) Men nå er det hurra-meg-rundt-igjen i bystyret. Der oppfattes et vedtak åpenbart bare som et innlegg i debatten. Jeg har sett det før i min karriere og det er ingen oppløftende praksis.

Det overrasker selvsagt ingen at Frp driver sitt narrespill om igjen og om igjen når det gjelder kunst- og kultursaker, som de overhode ikke er interesert i, men er det i det hele tatt noen av de folkevalgte i Oslo som er genuint opptatt av å få en av verdens største kunstnere opp og fram i lyset til flest mulig publikummere? Det virker ikke slik. Og det er forstemmende. Hadde det ikke vært for utenlandske velgjørere, ville Munch-museet blitt stengt for mange år siden. Det er pinlig.

Ap og SV argumenterer med østkant og byutvikling for fortsatt plassering på Tøyen. Det er selvsagt at store byggeprosjekter også kan og bør vurderes i en byutviklingssammenheng, dersom man forstår at ikke alle prosjekter vil kunne tilfredsstille to ulike formål. Da er det avgjørende å vite hva som er første- og andreprioritet. I tilfellet bygging og plassering av nytt Munch-museum risikerer man å oppnå verken et optimalt og mest mulig tilgjengelig utstillings-, lagrings- og vedlikeholdsareal for Munchs verk - eller et godt byutviklingsprosjekt.

Når Arbeiderpartiet og SV driver prinsipprytteri om Tøyen, er det dessverre ikke av hensyn til Munch-samlingen, men for å fri til potensielle velgere på Oslos østkant. Du behøver ikke være mattegeni eller ha doktorgrad i logistikk for å skjønne at utvidelser på Tøyen ikke vil føre Munch en millimeter nærmere flere kunst- og Munch-interesserte. Jeg trodde hensikten var å få samlingen opp i dagen og ut til publikum.

Flertallsvedtaket om å skrinlegge lambda og utrede både Nasjonalmuseet (av hensyn til Frp) og utvidelser/nybygg på Tøyen, er selvsagt bare skuebrød. Nasjonalmuset er helt ubrukelig til dette formålet. Det har fagfolk fortalt oss i lang tid, og vil aldri bli realisert. Og når ble Tullinløkka østkant? Her har politikerne ikke klart å etablere noe fornuftig etter mange tiårs konkurranser og planer. Det er altså ingen sammenheng i argumentasjonen fra Ap og SV. (Jeg spør Oslo AP fordi jeg er medlem etter 22. juli.)

Det interessante i denne sporten norske politikere er verdensmestere i, lokaliseringsdebatter, er at Bjørvika til for nylig faktisk var østkant. Bjørvika ble betraktet som så ille at daværende kulturminister Åse Kleveland omtalte stedet som totalt ubrukelig for en ny norsk opera. Se hva vi har fått - fordi noen få politikere på Oslobenken tok grep. Det er her et nytt Munch-museum hører hjemme.

PINLIG: «Hadde det ikke vært for utenlandske velgjørere, ville Munch-museet blitt stengt for mange år siden. Det er pinlig,» skriver kronikkforfatter Arne Wam.
PINLIG: «Hadde det ikke vært for utenlandske velgjørere, ville Munch-museet blitt stengt for mange år siden. Det er pinlig,» skriver kronikkforfatter Arne Wam. Vis mer

Oppslutningen om den aktuelle Munch-utstillingen i Centre Pompidou i Paris er svært interessant i denne sammenhengen. Den trekker fem tusen besøkende per dag, eller om lag 150 000 i måneden. Det er langt flere enn antallet besøkende til Munch-museet på Tøyen i løpet av et helt år. Er det fordi Munch gjør seg best i utlandet i form av bedre tilrettelagte og mer spektakulære utstillinger? Er det for dårlige kuratorer på Tøyen? Eller er det en kombinasjonen av stor interesse for Munchs kunst internasjonalt og tilgjengelighet for publikum?

Svaret er åpenbart det siste. Besøkstallene på Munch-museet (120 000 per år) er svar godt nok til å forstå at tilgjengelighet og logistikk er de viktigste parametrene for å øke tilstrømmingen til Munchs kunst. De tusenvis av kunstinteresserte turister som kommer til Oslo hvert år, for eksempel via cruiseskip, har ganske enkelt ikke tid i timeplanen til å ta omveien til Tøyen.

Det er dessuten slik at det ikke er nærmiljøet eller beboere fra indre Oslo Øst som i første rekke bruker og besøker Munch-museet. De kommer fra Oslo Vest og omkringliggende områder. Det viser en tidligere studie fra Telemarksforskning. Bevegelssesstudier fra VisitOslo viser entydig at turistene i stor grad beveger seg i Oslo sentrum og i liten grad utover i byen.

Tilgjengelighet betyr at et nytt Munch-museum må ligge sentrumsnært. Med plassering i Bjørvika ville man i tillegg fått store synergieffekter fra Operaen og andre nære kulturinstitusjoner fra Bjørvika til Filipstad og rundt Vestbanen. Det er heller ikke uten betydning at landets største kollektivknutepunkt, Oslo S, med sine 220 000 forbipasserende eller reisende, er nærliggende til lambda og Bjørvika. Det kan da ikke være så vanskelig å begripe dette hvis formålet er Munch og ikke Tøyen i seg selv.

Dersom man er opptatt av byutviklingen i området, og jeg støtter den fullt og helt, bør man finne andre synergiprosjekter enn Munch-museet, for eksempel bygge ut Tøyenbadet til et helårlig og kraftig forbedret tilbud, flytte Teknisk Museum til Munch-museets nåværende lokaler eller bygge ut botanisk hage til beste for nærmiljøet. Det siste foreligger det allerede gode planer for. Denne siste runddansen om bygging av nytt Munch-museum viser med all tydelighet at Norge ikke er en kulturnasjon, Oslo ikke en kulturby, hvis vi ser bort fra det utvidete kulturbegrepet med VM, OL og liknende arrangementer. Kanskje burde Munch-samlingen overlates til Christian Ringnes?

Vi har til nå brukt over 100 millioner på konkurranser og utredning av nytt Munch-museum i Bjørvika. Nå skal vi altså rykke tilbake til start. Pengene er brukt. Før det foreligger et nytt beslutningsunderlag med nye utredninger og arkitektkonkurranse (hvis det er mulig å få internasjonale arkitektkontorer til å delta i mulig nye urealiserte byggverk), må det eksisterende Munch-museet tilføres mange millioner for å holde stand til noe nytt kan ferdigstilles. Dette er politisk hodeløst - særlig når Tøyen vil forbli en bakgård for Munch-interesserte.

Jeg vil oppfordre bystyrets medlemmer til å ta til vettet og se forbi partipisken, slik Tom Pape (Ap) gjorde ved beslutningen om plassering av den amerikanske ambassaden. Bystyret har allerede omgjort plasseringsvedtaket så mange ganger at det ikke skader å gjøre det én gang til. Tilbake til Bjørvika, folkevalgte.