BALTIMORE: Dessverre er situasjonen til den drepte Freddie Gray i Baltimore altfor representativ for unge, svarte menn som vokser opp i fattigdom i amerikanske storbyer. Foto: Reuters / NTB Scanpix
BALTIMORE: Dessverre er situasjonen til den drepte Freddie Gray i Baltimore altfor representativ for unge, svarte menn som vokser opp i fattigdom i amerikanske storbyer. Foto: Reuters / NTB ScanpixVis mer

Tilbake til drømmen

USA sliter tungt med en afroamerikansk historie med slaveri, undertrykkelse og rasisme. Opptøyene i Baltimore kan bære bud om ei bedre framtid.

Kommentar

NEW YORK (Dagbladet): Baltimore flammet opp i voldsomme opptøyer etter at Freddie Gray (25) døde. I politiets varetekt brakk den unge afroamerikanske mannen ryggen og havnet i koma. Før ham måtte blant andre Eric Garner i New York, Michael Brown i Ferguson og Scott Brown i North Charleston bøte med livet i møtet med et brutalt politi. De profilerte sakene har skapt en bølge av både fredelige og voldelige protester over hele USA det siste året.

Rasemotsetninger, fattigdom og elendig politiarbeid ligger som et komplisert bakteppe bak hendelsene. Linjene går fra slaveriet, via den amerikanske borgerkrigen på 1860-tallet til borgerrettighetskampen og opptøyene som rystet USA på 1950- og 60-tallet. Fortsatt utgjør en stor del av afroamerikanere en fattig underklasse som resten av USA i stor grad ignorerer, utnytter eller undertrykker. Afroamerikanere tjener langt dårligere, færre tar høyere utdanning, og arbeidsledigheten er langt høyere. De er også dårlig representert i politiske organer.

Dessverre er situasjonen til Freddie Gray i Baltimore altfor representativ for unge, svarte menn som vokser opp i fattigdom i amerikanske storbyer. Det nedslitte nabolaget er, som i TV-serien «The Wire», fylt av lidelse og tunge hverdager. Her råder vanskelige familieforhold, dårlige skoler og håpløshet. Framtida består mest sannsynlig av et liv omringet av dop, prostitusjon eller annen kriminalitet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det er ikke bare rasisme og fattigdom, som ligger bak opptøyene. Det er også en bevisst valgt politistrategi, som har rammet afroamerikanere hardere enn andre.

Politikere og politi lot seg på 1990-tallet - i en periode med skyhøye drapstall og en crackepidemi - begeistre av den såkalte nulltoleransestrategien. Tanken var at selv små lovbrudd kunne åpne for langt mer alvorlig kriminalitet. Politiet fikk et klapp på ryggen fra tilsynelatende handlekraftige politikere før de ble sendt ut på gata. Taggeren, t-banesnikeren, den slitne rusmisbrukeren og de andre småforbryterne skulle tas. Samtidig ble straffene skrudd opp til det ekstreme. I byer som New York kunne borgermester Rudy Giuliani slå seg på brystet og peke på hvordan kriminaliteten stupte.

I dag klappes det ikke lenger like høyt. Baksiden av denne aggressive måten å drive politiarbeid på, er blitt tydelig. Et alvorlig resultat var at særlig fattige menn - mange av dem afroamerikanere - ble fanget opp i fengselsvesenet i årevis for relativt små forseelser. Av USAs 2,3 millioner mannlige fanger, utgjør afroamerikanere nå hele 40 prosent. Dessverre finnes det dessuten fortsatt altfor mange politimenn i USA som opptrer med en nesten ufattelig brutalitet i møtet med fattige nabolag. Unge, ubevæpnete afroamerikanske menn lever for eksempel med en 21 ganger større sannsynlighet for å bli skutt og drept av politiet enn hvite menn. Og gang på gang kommer eksempler på at politimenn slipper unna.

Heldigvis begynner politisjefer i områder med tradisjonelt mye kriminalitet, som Camden og Washington D.C. å få suksess med nye takter. - Det vi glemmer er at nabolag med mest kriminalitet, også er nabolag med flest ofre og vitner. Dersom du stormer inn med nulltoleranse, vender du alle ofre og vitner mot deg, forklarer politisjef i Washington D.C., Cathy Lanier til Washington Post. I stedet har hun og andre politisjefer innsett at det avgjørende er å bygge opp tillit mellom lokalsamfunnet og politiet.

Da Barack Obama ble USAs første afroamerikanske president i 2008, var det et historisk steg mot et mer fargeblindt samfunn. Samtidig er rasemotsetningene tydeligere enn noen gang siden 1960-tallet. Protestene kan imidlertid bære bud om at noe bedre er på vei. USA har nemlig en mer åpen og ærlig diskusjon om rasisme og politibrutalitet enn noen gang tidligere. Politimenn blir siktet for kriminelle handlinger, og politiets metoder ser ut til å være i endring. Samtidig vokser en ung afroamerikansk generasjon opp, som ikke godtar den ulikheten og trakasseringen tidligere generasjoner har opplevd.

Siden Trayvon Martin ble drept av sikkerhetsvakta George Zimmerman i 2012, har protestbevegelsen med hashtag #blacklivesmatter klart å organisere protester og bygge momentum og allianser over store deler av USA. Foreløpig har ikke bevegelsen fått en ny borgerrettighetsleder som Martin Luther King junior, men forhåpentligvis er det nå stadig flere som håper å gjøre drømmen hans til virkelighet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook