Tilbake til folkeretten!

Under den kalde krigen kunne Vesten demme opp for Sovjetunionen militært - samtidig som man involverte landet i en dialog. En kombinasjon av oppdemming og dialog. Kan konflikten i Midt- østen løses med samme oppskrift? Thorbjørn Jagland mener svaret er ja.

DET INTERNASJONALE SAMFUNN har stått samlet bak kravet om at Hamas-regjeringen må anerkjenne palestinernes egen «basic law» og Israels rett til å eksistere før man kan ha kontakt med denne regjeringen. En slik fasthet ovenfor uakseptabel terror og ignorering av internasjonal lov vil imidlertid gjøre vondt verre hvis den ikke raskt kan omsettes i diplomati som også stopper Israels brudd på folkeretten. Det er ønsketenkning å tro at man kan få det palestinske folket til å skjønne at det har valgt feil regjering ved å sulte det ut og boikotte dem de har valgt. Og at det ut av kaoset som da skapes vil komme en sterk president som i mellomtida har klart å forhandle fram en fredsavtale med Israel som vil være mye mer attraktivt for det palestinske folket å støtte enn Hamas.Utviklingen i Irak har vist at virkeligheten kullkaster alle fine planer som ikke tar utgangspunkt i den reelle situasjonen på bakken. Det er mye mer sannsynlig at både Hamas og presidentens parti vil bli rammet av kaoset, at vi vil se en radikalisering av det palestinske folket og en utvikling der folk søker ly hos ulike væpnede grupper. Resultatet vil bli en oppsplitting av det palestinske samfunnet. Et slikt samfunn kan det være lettere for Israel å kontrollere på kort sikt, men er en tikkende bombe på lengre sikt. I det spillet som nå foregår er det minst en joker til. Den heter Iran som har ambisjon å bygge seg opp som en regional stormakt.

DET MANGLER IKKE på folk som trekker paralleller til fortida. Israels okkupasjon og behandling av palestinerne blir sammenliknet med tyskernes behandling av jødene. Hamas og Iran blir sammenliknet med Hitler. Vi kan ikke vise ettergivenhet slik Chamberlain gjorde i München, hevder mange.Men begge sammenlikninger fører oss på avveie og inn i en stadig sterkere konfrontasjon. Det eksisterer ingen jødisk politikk for en industriell tilintetgjøring av palestinerne. Det eksisterer derimot en historisk bakgrunn med arabisk aggresjon mot Israel som førte til at landet okkuperte Gaza og Vestbredden. Det er okkupantens tragiske skjebne vi nå ser.Hamas og Iran har utslettelse av staten Israel som sitt mål og således er parallellen til mellomkrigstiden reell. Men ingen av dem har kapasitet til å nå sitt mål. Men det hadde Tyskland. Før den annen verdenskrig brøt ut, hadde Tyskland rustet seg til overmakt mens de andre landene sov i timen. I dag har Israel og USA en militær overmakt som kan avskrekke enhver fiende i området.

SITUASJONEN minner mer om etterkrigstidas konfrontasjon mellom øst og vest. Da fryktet vi at Sovjetunionens mål var å overrenne Vest-Europa. Men landet var for svakt militært og ethvert angrep mot vest ville føre til deres egen utslettelse. Det var dette som ble kalt «containment» under den kalde krigen. En strategi formulert av den store amerikanske diplomaten som tjenestegjorde i Moskva, George F. Kennan. Han mente at Vesten kunne demme opp for Sovjetunionen militært - samtidig som man involverte landet i en dialog.Var det ikke dette som til slutt førte til Berlinmurens fall? Kombinasjonen av oppdemming og dialog.Kan konflikten i Midtøsten løses med samme oppskrift? Jeg tror ja.

LA OSS TA Iran først. Regimet i landet er uten tvil avskyelig. Men det finnes også en annen virkelighet. Iran er det mest urbaniserte landet i verden. 70 prosent av befolkningen lever i byer. Befolkningen er dessuten svært ung. 50 prosent av studentene på universitet i Teheran er kvinner. Med andre ord: Iran er et land med større potensial for en moderne revolusjon enn for fundamentalistisk religion. Men vesten er i ferd med å tvinge befolkningen opp i det sistnevnte hjørne. Truet utenfra spiller makthaverne det kortet de vet fungerer - persisk nasjonalisme - som også er en viktig del av virkeligheten i Iran. Iran har en stolthet og et sikkerhetsbehov som vi ofte undervurderer i Vesten. Hvorfor ikke gjøre det samme som i Europa? Minne Iran på at vesten med USA i spissen har muligheter for å demme opp mot ethvert angrep fra landet, men samtidig respektere at Iran har et sikkerhetsbehov. Dette lå til grunn for sikkerhetskonferansen som ble sammenkalt i Helsinki i 1975 - midt under den kalde krigen i Europa. Sikkerhetskonferansen stadfestet at alle land hadde rett til å leve innenfor sikre grenser samtidig som de måtte etterleve fundamentale prinsipper for menneskerettigheter og demokrati. Dermed var øst-vestdialogen basert på realpolitikk skapt.

ER DET MULIG å skape en dialog basert på realpolitikk i Midtøsten? Hvorfor ikke? EU har lenge forsøkt å få det til. For at det skal kunne lykkes må antakelig USA sterkere på banen. På samme måten som USA aksepterte Sovjetunionens eksistens, kan USA garantere for at Iran ikke vil bli angrepet mot at landet forplikter seg til ikke å utvikle atomvåpen og stopper støtten til terror. Når dette har skjedd, kan man innkalle til en sikkerhetskonferanse for Midtøsten etter mønster fra Europa der alle Sikkerhetsrådets medlemmer deltar. Hamas-regjeringen i Palestina kan innbys til å delta. Den kan ikke si nei. Prisen for det vil være å sette seg utenfor alt. Det gjelder også Israel. Innenfor rammene av en sikkerhetskonferanse for Midtøsten kan det skapes grunnlag for forhandlinger mellom Israel og palestinerne om en endelig grense og en løsning på flyktningspørsmålet.

DETTE VIL VÆRE å bringe konfliktene i Midtøsten inn i siviliserte former og tilbake dit de hører hjemme - til folkerettens prinsipper. Det er bare folkeretten som kan sikre Israels framtidige eksistens og palestinerne en egen stat. Har man ikke lagt merke til følgende: Folkerett var i etterkrigstida noe for jurister og enkelte politikere. Men mediene, FN og de humanitære organisasjonene har ført folkeretten ut til hver krik og krok i verden. Den som prøver å omgå folkeretten er dømt til å tape i det lange løp. Den som holder seg til folkeretten er vinnere. Nå er vi alle tapere fordi folkeretten og FNs vedtak omgås.Utviklingen i Midtøsten er forutsigbar. Palestinerne ble stilt i utsikt en egen stat gjennom forhandlinger basert på Oslo-avtalens prinsipper, men har ikke sett annet enn at landet deres har skrumpet inn dag for dag. Israelerne satset på at den samme Oslo-avtalen skulle gjøre slutt på konflikten og dermed frykten, men fikk ikke annet enn mer terror. Begge folk føler seg ydmyket og forrådt og velger andre løsninger en gjensidig anerkjennelse og forhandlinger. Begge folk er trengt opp i et hjørne der de gjør politiske valg som forverrer situasjonen. Palestinerne ved å velge Hamas, israelerne ved å gi tilslutning til en politikk som murer dem inne bak et såkalt sikkerhetsgjerde.

DET ER DENNE GORDISKE KNUTE som det internasjonale samfunn må bidra til å løse. Det kan ikke skje ved å boikotte Hamas i det uendelige, men heller ikke ved å anerkjenne dem betingelsesløst.Det internasjonale samfunns oppgave må være å finne en måte å avløse boikotten av Hamas med diplomati bygd på folkeretten.