Tilbake til fortida

I sitt forsøk på å skape en ny konservatisme drasser Torbjørn Røe Isaksen med seg mange lik i lasten, fra Joseph de Maistres higen etter pave og bøddel til Edmund Burke og forsvaret for det franske kongehuset. Men det er først når han lar seg selv slippe til at boka «Høyre om!» virkelig blir skummel.

Som det sømmer seg for en god konservativ, vier Torbjørn Røe Isaksen fortiden stor plass. Men i jakten på ankerfeste for sin nye konservatisme, seiler Unge Høyre-lederen raskt ut i grumsete farvann. Det konservative anegalleriet, som Røe Isaksen holder så høyt i hevd, er snarere et ideologisk redselskabinett enn noen stolt stamtavle.

Her møter vi den konservative kirkefaderen Augustin, som gikk i bresjen for pavestaten og som mente at mennesket var ute av stand til å gjøre gode handlinger på grunn av arvesynden. Her treffer vi også Edmund Burke, som er mest kjent for sitt forsvar for det eneveldige franske kongehuset, fordi han støttet en statsmakt der «folk gjennom århundrer har utviklet en dyp respekt for nedarvede verdier og tradisjoner, og at denne respekten gjør den etablerte orden ’naturlig’.» At denne respekten vokste fram under trusler om offentlige henrettelser og Bastillens kalde fangehull, lar Burke i denne omgangen ligge. For ikke å snakke om grev Joseph de Maistre, som forsvarer selv de onde og dårlige monarkers rett til å styre, og minner folk flest om at å «klage, hvine eller forsøke å skrive til Herskeren? Det vil bety pisking eller døden!».

Likevel er det først når Røe Isaksen lar stamtavlene ligge, og beskriver sin nye konservatisme at alarmklokkene ringer. Tross deres forskrudde demokratisyn, skal det jo sies til både Augustins, Burkes og de Maistres forsvar at de levde og virket i en verden som ikke hadde opplevd noe annet enn enevelde. Torbjørn Røe Isaksen, født i 1979 i Porsgrunn, i verdens beste land å bo i, har dårligere med unnskyldninger. For selv om virkemidlene er annerledes og Bastillen og pisken er lagt bort på historiens skraphaug, lever demokratiskepsisen i beste velgående hos den unge Høyre-lederen.

Slik Røe Isaksen ser det er demokratiet et forstyrrende, nesten fremmed element, som blander seg inn i de trygge, små fellesskapene som det sivile samfunnet har utviklet på egenhånd. «Demokrati kan med andre ord ikke måles i kvantitet, det blir ikke bedre jo større deler av samfunnslivet som er underlagt dets kontroll», skriver han, og tegner et bilde av et demokrati ovenfra, som kontrollerer og underlegger seg menneskenes frihet. De små fellesskapene, derimot, utviklet gjennom det han kaller generasjoner av visdom, gjenspeiler menneskenes virkelige frihet.

Med denne skjønnmalingen av det bestående gjentar Røe Isaksens konservatismens kardinalfeil: han forestiller seg at våre nedarvede normer, verdier og tradisjoner har blitt utviklet i en åpen og inkluderende prosess på mikronivå, og at de baserer seg på en slags frivillig inngåtte kontrakter. Selvfølgelig finnes det normer, verdier og tradisjoner som folk er glade i, og som i stor grad er et resultat av folks ønsker. Men det finnes også institusjoner som har oppstått som et resultat av samfunnets historisk skeive maktfordeling. I det franske kongehuset så Edmund Burke og de konservative en institusjon bygd opp gjennom generasjoner av visdom. For flertallet opplevdes eneveldet derimot som et resultat av generasjoner av urettferdighet, slik vår tids feminister også ser dagens kjønnsroller. I sin iver etter å verne det sivile samfunnet mot demokratiet, gjør Torbjørn Røe Isaksen og hans nye konservatisme seg til forsvarere for nettopp slik akkumulert urettferdighet.

Når Røe Isaksen skjønnmaler våre nedarvede normer, verdier og tradisjoner, svartmaler han også demokratiet. For Unge Høyre-lederen er demokrati bare summen av de direktiver og reguleringer som til en hver tid sendes ut fra regjeringskvartalet, uten noen form for forankring i folks ønsker og behov. Sånn sett er Røe Isaksen og Håkon Lie helt enige: demokrati er til enhver tid den politikken som føres av Arbeiderpartiet. Da er det heller ikke så rart at en utvidelse av demokratiet ikke er fristende for Røe Isaksen. Men der Arbeiderpartiets manko på demokrati nedenfra er utviklet gjennom en pragmatisk tilpasning til årtier av regjeringsmakt, er Røe Isaksens demokratiskepsis av idealistisk karakter – et resultat av konservatismens grunnleggende menneskesyn.

For handler ikke dette i det store og det hele om Røe Isaksens genuine mistro til at folk faktisk klarer å styre sitt eget samfunn? Det skumle ved å la mennesker selv få bestemme hvordan de vil samfunnet skal se ut? Tenk om de skulle ville forandre på noe? Tenk om noen av institusjonene som er bygget på «generasjoner med visdom» ikke lenger er bra nok for folk? Farene lurer ved hvert hjørne dersom vi lar demokratiet gå for langt. Det kan virke som at kirkefaderen Augustins spøkelse fortsatt vandrer i gangene på Høyres Hus med sine formaninger om at menneskene ikke er i stand til å styre sine egne samfunn. Men selv om denne mistroen stammer av de konservatives fromme ønsker om å sikre enkeltmenneskets rett mot flertallets despoti, blir den fort til et forsvar for enkelte menneskers rett til å utøve sin makt på bekostning av flertallet. Og da blir Røe Isaksens «nye konservatisme» ikke mer enn et forsøk på å ta tidsmaskinen tilbake til 1800-tallet.

Alle, til og med oss på ytterste venstrefløy, er enige i at det bør settes grenser for flertallets makt over mindretallet. Men det finnes ingen annen måte å sette disse grensene på enn gjennom demokratiet. Der Torbjørn Røe Isaksens og konservatismens 1800-tallstenkning forsvarer institusjoner bygget opp gjennom generasjoner av undertrykking, har vi såpass tiltro til mennesker at vi vil styrke og utvide demokratiet. Demokratiet er kanskje ikke perfekt, men det er tross alt det beste verktøyet vi har.