FRAM OG TILBAKE:  NRK Fjernsynet i november 1968 skal ut å lage programmer. Åtte kjøretøyer og drøyt 20 mann er nødvendig for selv en rutinejobb. Karavanen kjører ut fra Marienlyst. Ei tid som aldri kommet tilbake innenfor vår verden av medier, men kanskje løsningen innenfor det nettbaserte ligger i NRK. Foto: NTB Scanpix
FRAM OG TILBAKE: NRK Fjernsynet i november 1968 skal ut å lage programmer. Åtte kjøretøyer og drøyt 20 mann er nødvendig for selv en rutinejobb. Karavanen kjører ut fra Marienlyst. Ei tid som aldri kommet tilbake innenfor vår verden av medier, men kanskje løsningen innenfor det nettbaserte ligger i NRK. Foto: NTB ScanpixVis mer

Tilbake til framtida

Alle snakker om mediene som er i fare. Når vi bør bekymre oss mer for de nyhetsmediene vi ønsker oss.

Meninger

(IDEER): Norske aviser står på kanten av stupet, og regjeringens budsjettforslag er et godt dytt i ryggen. Kulturministeren sier hun ønsker å bidra til framskritt og utvikling, men mange synes budsjettet mer er et bidrag til debatten om aktiv dødshjelp.

Hennes foreslåtte kutt i produksjonsstøtten for noen av landets aviser kan gjøre støtteordningen om til gravferdsstøtte. Widveys foreslåtte felles lave mediemoms vil komme for seint og defineres for smalt - og dessuten ta livet av papiravisene om fem år - når de også pålegges moms.

Alt dette har jeg og andre skrevet om regjeringens mediepolitikk. Noen har hevdet at vi da snakker for vår syke mor. Og, det er helt korrekt: Mora vår er syk. Selvsagt bør vi i mediene ta inn over oss at vi gir oss selv langt bedre spalteplass til å snakke om våre kutt og kriser enn det vi gir andre.

Samtidig er det slik at dersom nyhetsavisene svekkes, forringes også alle borgeres muligheter til å få fram sin sak i offentligheten. Det sies at demokrati er den verste av alle styreformer, dersom man ser bort fra de andre alternativene.

Dårlig jobb På samme måte gjør våre medier hver dag en nokså dårlig jobb. Men resultatet er likevel langt bedre enn at jobben ikke blir gjort.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For alle som elsker nettet, og jeg er en av dem, vil motforestillingene komme taktfast marsjerende etter all pessimismen i forrige avsnitt. Papiravisene vil kanskje dø, men nyheter på nett vil leve videre.

De vil være billigere produsert og være lettere tilgjengelig enn papirversjonen noen gang var. Dette er sant. Men at noe finnes, betyr ikke at det blir brukt.

Innholdsdistribusjon, det å få sakene lest eller sett av mange, kan bli en større utfordring enn selve innholdsproduksjonen.

Det er lett å lage nettsteder full av gode hensikter. Det er en større utfordring å få et stort publikum til faktisk å besøke dem jevnlig. De fleste av oss har oppdaget at nettet er fullt av fristelser og distraksjoner.

Og siden fristelser og distraksjoner kan være billigere å produsere, og lettere å tjene penger på enn en sunn, prektig og næringsrik nyhetsdiett, står vi igjen med to store utfordringer: Hvordan få kommersielle bedrifter til å produsere noe som er lite lønnsomt, hvis det er lettere og mer lønnsomt å lage noe annet? Og hvordan presentere og distribuere dette slik at folk flest faktisk setter av tid til å oppsøke det?

Alle som har hatt skolebarn som vil gjøre lekser med Facebook-kontoen åpen, kjenner problemet. Det rammer visstnok også enkelte voksne med Facebook-konto som har planer om å lese en av de viktige kronikkene.

Og, da har vi fortsatt ikke snakket om at det er langt lettere å selge annonser på morsomme videoer enn på viktige saker om for eksempel Syria.

Mulig Vi kan se for oss ei framtid der vi får nettsteder med vekt på underholdning, lettere nyheter og enkel pauseunderholdning, gjerne delfinansiert med såkalt betalt innhold, altså reklame som likner på journalistikk. Slike nettsteder vil garantert finnes, akkurat slik det på radio i dag er mulig å tjene penger på P4, men umulig å tjene penger på P2.

Du kan også forestille deg nettsteder med større nyhetsambisjoner, nettsteder som bære samfunnsansvaret. Nyhetene de kommer med vil være dyrere å produsere, samtidig som nettstedet vil ha lavere annonseinntekter.

Dermed må de ta mer betalt fra brukerne, hvilket vil garantere at de får færre brukere. Jo færre som vil kjøpe, jo mer må hver enkelt bruker betale. Det skaper raskt problemer i et lite språksamfunn som det norske. Det som er mulig å drive lønnsomt i New York, er ikke like enkelt å få til på Bryne eller i Svolvær.

Finnes det da en løsning? La oss tenke oss sju år fram, til stortingsvalget i 2021. Hvilket nyhetstilbud vil vi da ha, og hvilket tilbud vil samfunnet ønske å ha?

 I 2021 vil det komme ut én, kanskje to helgeutgaver på papir, og gjerne en massespredt annonsefinansiert gratisutgave i løpet av den samme uka. Resten er mest sannsynlig nettbasert.

Det blir en utfordring for mange lokalaviser som må konkurrere mot nasjonale nettaviser med større budsjett og godt etablerte brukergrupper. Det blir også en utfordring for de riksdekkende nettavisene.

De er avhengig av en langt høyere betalingsvilje på nett dersom driften skal gå rundt. Samtidig må nyhetsplassen på deres nettsider deles. Dels med inntektsgenererende virksomhet (vekt og treningsklubber), dels med betalte reklamereportasjer, «paid content».

Og dette tilbudet må mediehusene få til for å gå rundt i direkte konkurranse med lisensfinansierte NRK, statskanalen som også kan reklamere for sitt tilbud på alle sine åpne kanaler. For å si det svært forsiktig: Det finnes enklere måter å tjene penger på.

Samfunnets behov
Men hva er samfunnets behov? I 2021 har kanskje regjeringen lykkes med kommunesammenslåingen. La oss si vi har mellom 100 og 200 kommuner. At hver av disse kunne trenge en lokalavis, altså et lokalt nyhets- og informasjonsnettsted, virker rimelig. Kanskje kan man se for seg en løsning der kommunene delfinansierer dette ved å kjøpe fast plass på nettstedet til å få ut egen informasjon.

Samtidig kunne staten vurdere om de ikke skulle finansiere, for eksempel en redaksjonell stilling i hver slik avis, dette for å sikre en bedre lokal infrastruktur for nyheter. Det vil uansett bli færre informasjonsmedarbeidere enn staten i dag har tilsatt i egne departementer og direktorater. I de største kommune og byene bør det finnes minst to aviser. Konkurranse er sunt, også i subsidierte næringer.

På riksbasis avgjøres jo hvor mange meningsbærende aviser Norge vil ha i 2021 av de neste tre årenes statsbudsjetter. Men det virker ikke dumt om de forskjellige politiske holdningene og interessene har hver sin avis.

I dag dekker og representerer Vårt Land og Dagen kristenfolket, Nationen distriktene og landbruket, og så videre. En alvorlig mangel i dag er at Fremskrittspartiets synspunkter ikke forfektes av noen større riksavis.

Det er mulig det ikke finnes et marked for Frp-presenterte nyheter og meninger, men da bør staten virkelig bidra med støtte slik at også denne gruppen får en klar stemme i offentligheten. [sitat=1, left]

Men, distribusjon er en større utfordring enn produksjon: Hvordan gjør alle disse nettavisene synlige? I dag er NRK en av de største nettportalene i landet, med innhold som er fullfinansiert av oss alle på deling.

I stedet for å vingeklippe NRK, for å gi bedre plass til andre, burde man kanskje heller vurdere å bruke NRK som portal for andre nettsteder: Enten ved å la andre nettaviser bruke NRK-stoffet fritt til å supplere sitt eget lokale stoff, eller ved å lage felles nettsteder: lokalavisene på hvert enkelt sted får i den sonen dele hjemmeside med NRK.

Samarbeid Slik kunne vi bruke den massive investeringen samfunnet gjør i NRK til å bygge opp en bedre nasjonal infrastruktur for nyheter og debatt. Man kunne også tenke seg at andre nettaviser, med høye etablerte brukertall ,kunne få tilbud om betaling for å distribuere eller gi plass til andre aviser med behov for synlighet.

Det ville øke nyhets - og innholdstilbudet på disse nettportalene, samtidig som de mindre avisene kunne få bedre eksponering og lesertall.

Myndighetene kunne finne delfinansiering for dette ved å innføre en avgift på all reklame, og ved å pålegge nettleverandørene å betale for det nyhetsstoffet de formidler og selger abonnement på.

Det det er grunn til å advare mot å tro at i et kommersielt marked vil markedskreftene selv sørge for at alt viktig vil bli finansiert, produsert og distribuert i en ny digital verden.

Det var en kombinasjon av produksjonsforhold, historiske og politiske tradisjoner som gjorde at avisene i papirepoken leverte såpass mye samfunnsviktig innhold uten at de isolert sett noen gang tjente penger på akkurat dette innholdet.

Denne jobben gjorde avisene så godt at mange i debatten nærmest glemmer at de egentlig er kommersielle bedrifter som skal og må tjene penger. Med svekket lønnsomhet vil avisene bli nødt til å bli stadig mer kommersielle. Ønsker samfunnet noe annet, må de betale for det. Vi lever tross alt i en markedsøkonomi.