Tilbake til framtida

Platebransjen er en død fisk. Vi kjøper samle-CD-er på RIMI. Politikerne krangler fortsatt om hvor operaen skal ligge. Dataspill er fritidssyssel nummer én. Men aller helst ligger vi måpende med en bolle lavkalori-potetgull foran tv-en og glaner på «såper». Slik vil vi underholdes i framtida.

Vi er blitt ftret opp med filmer vi må se, bøker vi må lese, plater vi må høre, navn vi må kjenne. Såkalt «namedropping» så lenge ut til å bli den nye folkesporten, og nå er vi mette av kultur. Vi orker ikke følge med lenger. Vi har gitt opp. Resignert overfor informasjonsstrømmen. Og den hissigste pusheren av dem alle, platebransjen, er den første som faller for egne knep. Nå tar britisk platebransje et kraftig oppgjør på kammerset. De har ropt «ulv, ulv» hver gang de har kommet over et tryne eller gitarriff de tror vil selge, og nå har de mistet all troverdighet. Krisen er total. Engelskmennene har rett og slett sluttet å kjøpe plater.

Nisjene selger

Underholdningsbransjen er i ferd med å oppleve en kraftig strukturell endring. Folk stoler ikke lenger på tradisjonelle leverandører som forlag og plateselskap. De liker å oppdage ting selv og søker i større grad informasjon andre steder. Foruten de overannonserte hurraguttene i D.D.E er nisjene de store vinnerne her hjemme. Folk hamstrer Sputnik og Ronald til trippel platina på bensinstasjonene, men ingen kjøper plata til Tre små kinesere. Det forholdsvis ukjente metal-bandet Dimmu Borgir selger 100000 plater via smale nettverk i utlandet, mens Seigmen foreløpig har floppet fullstendig.

Kortsiktig fortjeneste har lenge vært den eneste valutaen på platemarkedet, og nå svarer publikum med renter. Vi har fått en troløs generasjon platekjøpere som finner sine idoler på lerretet, og heller kjøper dataspillet «Tomb Rider» enn den siste skiva til Beastie Boys.

Apokalypse nå!

Platebransjen står i fare for å bli den store taperen i kampen om folks tid og, ikke minst, penger. Som alltid ligger Norge noen lysår etter England, men det er til de britiske øyer vi skuler. Det er der det skjer. Og når det skjer der borte, så får vi gjerne en flik av sirkuset her borte også.

I siste nummer av NME tegner britene et skrekk-scenario så svart at en skulle tro vi nærmet oss en kulturell apokalypse. De har spådd plateselskapene en snarlig død.

De er drittlei av døgnfluer og kynisk beregnende forretningsmenn som forsøker å selge trender og tidsånd som om det var bind, bleier og såpe.

I et slikt perspektiv må det være et tankekors at det snart bare er «såpe» som garantert selger.