Tilbake til Hawaii Oslo

Han lagde filmen «Schpaa» i sinne. Nå har han laget «Hawaii Oslo» i sorg, men Erik Poppes siste film har blitt en kjærlighetserklæring til sommeren og til Oslo.

-  Der kjører hovedpersonen i «Hawaii Oslo», sier Erik Poppe og snur seg etter ambulansen som raser oppover Toftes gate i Oslo.

Vi skal til baren Hawaii på Grünerløkka, der de fleste karakterene i hans siste film ender opp. Men vi starter med åpningsscenen. I krysset ved Nordregata der de fem historiene i filmen krysser hverandre på den lyseste natta i året. Der hovedpersonen kommer løpende forbi Deichmanske bibliotek, blir påkjørt av en ambulanse og dør. Der Poppe ved hjelp av en luftballong gjennomfører «filmhistoriens lengste kjøring». -  Til slutt så jeg hele Grünerløkka!

Slikt gjør Poppe stolt. For han er en heimstaddikter fra Oslo, ifølge ham selv.

-  Det er en klisjé, men det er i byen du finner den største ensomheten. Her lever de lykkelige og ulykkelige side om side. Med fem forskjellige historier vil jeg vise dette i en mest mulig fortettet form.

Regissøren legger sommerjakka over skuldra og følger filmen videre. Gjennom grilltåka i Sofienbergparken, der «Trygve» stikker av fra politiet. Forbi Freia sjokoladefabrikk, som i filmen ble til institusjonen Karibu der «Leon» er innlagt. Poppe snakker oppglødd om sommernatta, om at vi alle har en engel i oss, om at vi vil bli belønnet hvis vi tror hardt nok på den store kjærligheten.

Laget i affekt

Du skal ha lange armer for å gestikulere til så store ord, og det har så visst Poppe, men noe har skjedd med regissøren som i sinne kastet ut brannfakkelen «Schpaa» i 1998. Og da er det ikke bare snakk om at håret rundt ørene har grånet.

-  Jeg er blitt voksen!

Poppe ler som om han har ventet på spørsmålet:

-  Seks år er lang tid. Jeg ble separert. Så mista jeg faren min like før innspillingen. Han var den eneste jeg hadde i oppveksten.

På legevakta i Hausmanns gate forlater nok en hylende ambulanse garasjen. Poppe senker farten. Bak ham sneier sola takrekka i enden av Seilduksgata.

-  Så filmen er nok laget i affekt. Det er nok derfor jeg er så opptatt av at folk skal finne hverandre, selv om de ikke nødvendigvis får hverandre til slutt.

Drømmen om Hawaii

Den fallerte popstjerna «Bobbie», den mentalt syke «Leon», fengselsfuglen «Trygve», i Poppes film lengter de alle etter kjærlighet, men også til øya Hawaii. I stedet ender de på et utested i Oslo med samme navn. Når Dagbladet kommer til Min Café, som det heter i virkelighetens Dælenggata, er det stengt og mørklagt. Gjennom ruta kan vi skimte restene etter innspillingen: En vegg dekket med strand og palmer.

-  Det er en pakistansk familie som driver den. Her filmet vi i tre dager med politibiler og fullt mannskap, til pornobutikken på andre sida av gata etter all sannsynlighet gikk konkurs, sier han.

I filmen sitter «Åsa» her og venter på «Leon». Venter på at han skal komme og si de tre vanskeligste ordene et menneske kan si: -  Jeg elsker deg.

-  Det er i alle fall det vanskeligste du kan si på norsk film. I min film må alle si det. Det er de forløsende ordene før hovedpersonene kan gå videre.

Vi forlater Hawaii Oslo. I Schleppegrells gate spiller en gutt kassegitar, og Poppe sier:

-  Hovedpersonene har en lengsel etter nærhet og kjærlighet, men også en utopisk drøm om Hawaii. De skal imidlertid takke faen for at de aldri kommer seg dit. Det er absurd å drømme seg bort fra Oslo om sommeren.

POPPES HAWAII : Filmregissør Erik Poppe hevder det er meningsløst å lengte til Hawaii, all den tid Oslo er et mye mer eksotisk sted. Her viser han settingen for sin nye film «Hawaii Oslo». Filmen har premiere 24. september.