Tilbake til jorden

«Vi spør oss i eftertid: Hva hendte med Gunnar Reiss-Andersen? Som ved et slag ble han umusikalsk, synsk og uforståelig.»

Siden det musiske hadde en så bred plass i A.H. Winsnes' liv og verk, mente redaktørene av festskriftet til hans 70-årsdag i 1959 at kapitlene i boken burden innrammes av dikt.

Alf Larsen ble som eldst plassert ved inngangen, Arnulf Øverland ved utgangen. Men så var det de midtre kapitler, hvem skulle figurere der? Da Reiss-Andersen og Emil Boyson ble foreslått, kom det raskt reaksjon fra Boyson: Bare Gunnar Reiss-Andersen bør være med. Larsen, Øverland og Reiss-Andersen er dagens «tre store», og blir det tale om hvem som har båret Wergeland-tradisjonen videre, skulle det ikke være umulig å enes om at det er Gunnar Reiss-Andersen.

Disse ordene har det vært vanskelig å glemme, de dukker opp hver gang det er tale om en hierarkisk orden for norske lyrikere. Når vi nå ved 100-årsjubileet ser dikterens verk under ett, er det tre årstall som melder seg: 1921, året for debuten med «Indvielsens Aar», 1949 som året for den store peripeti i forfatterskapet, «Prinsen av Isola», og 1962 med «År på en strand», høydepunktet i hans verk.

Det er flere faser i forfatterskapet, men la oss holde oss til hovedlinjene: Den «tidlige» Reiss-Andersen, den raffinerte stemningspoet med røtter i europeisk symbolisme, som han kjente fra franske og danske kilder: Baudelaire, Verlaine, Mallarmé, som han leste på fransk; Sophus Clausen, Johannes Jørgensen, Michaëlis, Rimestad. Det er myke vers, så virtuost nyanserik antydningskunst og musikalitet at man kommer til å tenke nettopp på Verlaine, som ifølge Boyson ikke lar seg oversette til norsk! Hvor uforlignelig den «tidlige» Reiss-Andersen er, hører man når man lytter til dikt som «Til musikk» og «Hvit sommer»:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og til en blid rondeau glir dine hender

som barn der vader mellem gyllne strå

mot sommerhavets endeløse strender,

mens jeg ser verdner i mitt sinn forgå

og:

Jeg åpner stille en snehvit grind.

Jeg stiger inn i en stille have,

og der er kirsebærtrær som blomstrer

- en snehvit bølge imot mitt sinn.

Jeg kjenner duften som var jeg blind.

Men jeg er blind av å se for meget,

av alt jeg ikke har villet se,

og derfor ser jeg med synske øine

det gylne gress og det hvite tre,

ser disse selsomme lys av skygge

som bare blinde bønnhøres med.

«Indvielsen» som han taler om i tittelen på debutboken, er innvielsen til en platonisme som aldri forlot Gunnar Reiss-Andersen: Han var villig til å prøve alt, for han visste at det stadig finnes noe som er bedre, større og rikere enn all forventning.

Omslaget - og annen fase - kom med «Prinsen av Isola». Plutselig viker ynden og musikaliteten for skarpt tilskårne bilder, dissonanser, kakofonier som «det faktiskes groteske illusjon», og en dag «skal døden bre seg tungt på min madrass.

Og ytterlighetene tiltar:

Vår vaklende trapp av knivende seil

og saksende seil kan ingen se - ,

men det lander på dem stundom ukjente lys

med metallblanke nebb og med vinger strakt ut

som lange elastiske sverd fra sverd ...

(«Usynlige Seil» 1956)

Vi spør oss i eftertid: Hva hendte med Gunnar Reiss-Andersen? Som ved et slag ble han umusikalsk, synsk, uforståelig. Vi vet at han hadde lest T.S. Eliot, og at Paal Brekkes gjendiktning av «The Waste Land» (1949) - neppe Brekkes egne dikt - gjorde et sterkt inntrykk på ham. Og det er ikke vanskelig å finne spor efter påvirkning, men å finne «originalen» gir ingen forståelse, det stiller oss bare foran en ny gåte.

Det er som dikteren er blitt skeptisk til det han inntil da hadde regnet som forståelse og opplevelse. Han som var så klar selv i det gåtefulle, så full av poenger og vittigheter (det kom vel med i de mange prologene og leilighetsdiktene!), han må ha begynt å spørre seg: Er dette for lettvint, finnes det forståelse og opplevelse som ikke er til å styre og beherske, som stanser all «flytende stil», som sårer og gjør forstemt?

Det ble sagt om ham: musikalsk som Wildenvey, inntrykksvar som Obstfelder, drømmemester som Olaf Bull (med vekt på «mester»); hva ville de gamle beundrerne ha sagt, Carl Nærup f.eks., hvis han kom og leste for dem: om døden på madrassen, de elastiske sverd, de saksende seil og det faktiskes groteske illusjon? De ville ha trodd at han var blitt gal, ordblind, tonedøv.

Kanskje er det rett å se Reiss-Andersens «omslag» som en avvisning av intellektualismen, som et nei til en forståelse og opplevelse som farer gjennom hodet uten å berøre andre deler av kroppen? Det er som han har funnet ut at veien til forståelse er en del av forståelsen, uttrykket en del av «budskapet», av «ideen». Den gamle poetikk var forførende enkel: Å skrive - og å lese - dikt er å komme til veis ende, til poenget, til «ideen»: når du har grepet essensen, befinner du deg hinsides alt sanselig.

Når det ikke ble flere «blide rondeauer», var det fordi Reiss-Andersen hadde vendt tilbake til jorden, til det konkrete, hvor forståelse og opplevelse ble noe tungt og tregt, dampende av humus.

Siste del av dikterlivet, med de to samlingene «Usynlige Seil» og «År på en strand», var viet bearbeidelsen av den rystelse han hadde vært igjennom. Tilbake til jorden, det skjedde med «Prinsen av Isola», tilbake til menneskene, det var den siste veien. Prinsen av Isola fant jorden, men forbindelsen med omverdenen ble brutt fordi kommunikasjonen var grunn og uegentlig. Veien tilbake til menneskene ble en øvelse i alminnelighet, i kamp mot det uforståelige som langsomt la seg i folder til ny forståelse:

Så kommer da sommeren bærende med

den klare, den klassiske aften til slutt ...

Veien til menneskene var også veien om døden, som det mektige diktet «Røsten» vitner om, og som Lars Roar Langslet har tydet på en så fin måte. Det er også et «aftendikt», med morgendemring i horisonten:

Under lysene som brenner

bak de hvite vintre er jeg

allerede ett med lyset

fra det endeløse alt

Det stormfulle dikterliv ender i gjennomsiktighet mot døden, med lys over alle fasene og fasettene, den milde passivitet hvor han følte at jorden sviktet og at det gode var et annet sted, så skibbruddet og eksilet i mellomriket (Øya Interregnum), og, til sist, en ny dag med et nytt tegn:

Det er desember - , luften ru og sprø,

men havet er et sommersyn der ute

bak avstandens eterisk-rene rute.

Se dette sommerhav bak vinterkuldens

usynlighet, og rust deg til å dø!

På Svartskjær står en statue av skum

og svaier hvit et grenseløst sekund

i en krystallklar salighet av rum - ,

den tar en rosa vintersol til vidne

på en oppstandelse fra havets bunn.

Fra avgrunn til oppstandelse er en linje som er risset inn i Gunnar Reiss-Andersens dikterverk.