Tilbake til kjærligheten

Les en novelle skrevet av høstdebutant Marius Thiis-Evensen.

Jeg gav ham noe å lese som jeg hadde skriblet om kjærligheten, og jeg fortalte ham at jeg hadde skrevet det fordi jeg ville fortelle om boken min, Sneen på Castello. Han leste. Etterpå kikket han på meg som han fokuserte gjennom et geværsikte.

- Det er skitt, sa han.

Jeg smilte. Jeg hadde på en måte ventet meg noe sånt. - Kom igjen da, forsvarte jeg meg. - Jeg forsøker bare å fortelle at kjærlighet ikke bare er medisin, men gift også. At den fortærer like mye som den gir.

- Du er en hore, sa han da.

Så sank han litt tilbake i seg selv, og jeg i meg. Jeg tenkte på ham, at han var en sånn romantiker jeg trodde ville like arbeidet mitt. Selve tingen for ham, hadde jeg antatt, var det øyeblikket menn blunket karslig til hverandre før de stormet ut av skyttergravene.

- Noe er jeg med på, sa han og bestilte kaffe, hvit til meg og svart til ham. - Jeg liker det du sier om at sorgen er en del av det hele. At om man dropper sorgen så er det ikke lenger kjærligheten man snakker om, men forelskelsen. Men hvorfor kan du ikke bare være ærlig?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå reiste han seg.

- Sett deg, ba jeg.

- Kjærligheten er død, ropte han.

- Neida, sa jeg, og jeg skjønte jeg måtte trå varsomt. -Det er Foucault om igjen. Jeg mener, vi tror vi kan lese om kjærligheten overalt, at den snakkes om og debatteres og så videre. Det er ikke sant. Kjærligheten er tabu, vi tar for gitt at den lever i beste velgående, og så er den egentlig kneblet. Bare tenk: Den eneste gode romanen om kjærligheten som ble skrevet på nittitallet, var Schjervens Omvei til Venus.

Nå satte han seg med hodet i hendene. Vi fikk kaffen. Servitøren sa at vi måtte ta oss sammen. Vennen min sa at det ikke kom på tale. Jeg nikket hemmelighetsfullt til kelneren. Da han gikk, sa kameraten at nå var jeg horete igjen. Jeg skjønte hva han mente, orket ikke dvele ved det, og sa: - Har du noen gang sett en kronikk med ordet kjærlighet i tittelen?

- Tja, sa han.

- Ikke ofte, sa jeg. - Det er som vi har en hemmelig overenskomst om at kjærligheten er flau å skrive om. Den skal sublimeres til noe annet før den er verdt å nevne ved sitt rette navn. Akkurat som det faktum at menn aldri skriver om fødsler.

- Fødsler er for kvinnfolk, avbrøt han.

- Men i helvete mann, skrek jeg, og satte meg rask da jeg så kelneren komme trippende bort til bordet vårt.

- Nå er det nok, pep servitøren. - Enough.

- Ha deg vekk, sa jeg.

Kameraten min humret. - Nå var du ærlig, sa han. - Og det kan du skrive om. At du er drittlei den måten vi snakker om den. At du ikke tror man får lov til å snakke kjærlighet i dagspressen, med mindre man gjør det på et sobert, og derfor løgnaktig, språk.

Jeg svelget. - Du har rett, sa jeg. - Men jeg må skrive noe de kan utheve. Noe fra meg selv. Noe krystallklart.

- Ja , sa han. - Skriv at kjærligheten er et tapt terreng, og at nå er det på tide å vinne det tilbake. Det blir det fete typer av, skal du se.

Jeg smilte. Men før jeg fikk fortalt ham at dette var spennende saker, ekte, fikk vi beskjed om å gå. - Dere forstyrrer de andre gjestene med det grisete pratet deres, sa kelneren. - Piss off, please.

Vi betalte. Vi gikk.

Da vi stod utenfor og skulle gå hvert til oss, sa han: - Sånn er det. Det er greit om to menn snakker om kjærligheten så lenge de ikke blir inderlige. Da er det farlig, og man kastes på huet ut.

- Der har du det, sa jeg.

Vi klemte hverandre adjø. Da han gikk ble jeg bedrøvet, jeg kikket ned der skyggen min var tatovert i asfalten, og det slo meg at jeg liknet en dinosaur. For å få tankene over på noe annet enn hva skyggen min liknet på, gikk jeg hjem og skrev. Jeg ville se ordet kjærlighet på trykk, og ikke i en reklameannonse eller som en gave pakket inn i pent papir, men som et hederlig stykke litteratur. Da jeg var ferdig ringte jeg ham og ville høre dommen. - Det er skitt, sa han. - Men send det inn likevel.

- Hva er du ikke liker?

- Det med at du liknet en dinosaur.

- Hva burde jeg skrive i stedet?

- At det var en bikkje du liknet på.

Jeg lo.

- Jeg mener det, sa han da. - Det er bare bikkjer som begraver de tingene som bør ligge oppe i dagen, klart, så alle kan se det.

- Og hva er det?

- At du forsøker å gjøre reklame for boken din. At du gjør det samme som det du mener avisen gjør når de ikke skriver om den kjærligheten du vil de skal skrive om. Du dekker over sannheten.

- Som er?

- At i enhver følelse av kjærlighet ligger frykten for å miste. Det er sorgen du egentlig skriver om. Hvis du får til det, da blir det spennende. Noe du kan være stolt av.

- Er det interessant da?

Han svarte på det. Etterpå sa han: - Du må for guds skyld ikke bruke den tåpelige tittelen - Adjø til kjærligheten?

- Selvfølgelig ikke, sa jeg. - Men var det ikke Tilbake til kjærligheten da? - Jo, sa han. - Den var det. For en klisjé.

- Enig, sa jeg. - Hjertelig takk.