SUPERSUKSESSEN: Historien om okkupasjonen av Norge er blitt fortalt på film på mange måter. Med «Kampen om tungtvannet» på NRK<133>1 har helteeposet gjort et comeback.
SUPERSUKSESSEN: Historien om okkupasjonen av Norge er blitt fortalt på film på mange måter. Med «Kampen om tungtvannet» på NRK<133>1 har helteeposet gjort et comeback.Vis mer

Tilbake til krigen

Okkupasjonshistorien er blitt fortalt på film på mange måter. Noen når bredere ut enn andre.

Kommentar

Okkupasjonen av Norge under 2. verdenskrig er både et tilårskomment nasjonalt traume og en bunnløs filmatisk skattkiste. Den som trenger råvarer til menneskelige dramaer om umulige valg, actionfylte eventyr fulle av heltedåder eller sagaer om folket og nasjonen, trenger ikke se lenger.

Hvor stor fascinasjon disse fem årene av norsk historie fremdeles vekker, åpenbarer seg gjennom de svulmende seertallene til NRK-serien «Kampen om tungtvannet». Men historiene om krigen har vært fortalt på mange måter, og hatt svært forskjellige mål.

Allerede under okkupasjonen ble de første filmene om den planlagt. Den første, «Vi vil leve», kom alt i 1946, og regissørene, Olav Dalgard og Rolf Randall, hadde skrevet manuset mens de satt på Grini. Det ble smuglet ut og gjemt til krigen var over. Flere av de første krigsfilmene var skrevet av folk som sto midt oppi det, mens de sto midt oppi det. De bar preg av mer tvil enn tro, med hovedpersoner som var mer hverdagsmennesker enn helter.

Den første filmen om tungtvannsoperasjonen, «Kampen om tungtvannet», ble påbegynt i 1946 og hadde premiere i 1948. På rollelista sto både profilerte norske skuespillere og motstandsmenn som selv hadde vært med på aksjonen. Filmen var både en stor suksess og et skritt i retning av den enklere helteforståelsen som preget krigsfilmene som ble lagd på 50-tallet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er som om avstanden frigjør filmskaperne og gjør en smule ønsketenkning lettere, både hos dem og publikum, i motsetning til de første, numne etterkrigsårene, der hendelsene ennå var så nære at det var vanskelig å sjonglere altfor mye med dem. I 1957 kommer «Ni liv», som blir Oscar-nominert og konkurrerer i hovedkonkurransen i Cannes, og blir en suksess innaskjærs.

Arne Skouens krigsklassiker har nok av action, men er først og fremst et studium av overlevelsesmentalitet og en nøktern skildring av tillitsbyggingen mellom motstandsmannen Jan Baalsrud og hjelperne som får ham over grensa til Sverige.

Fra slutten av 50-tallet kommer et nytt, kompliserende perspektiv inn i sjangeren. Skouen selv problematiserer heltemytene i «Kalde spor», der Toralv Maurstad spiller motstandsmannen som svikter dem han skal hjelpe for kjærlighetens skyld. Seinere kom den kvinnedrevne filmen, og med den «Liten Ida» (1981), Laila Mikkelsens såre drama om en isolert tyskerunge.

Nå, med suksessen til «Max Manus» og «Kampen om tungtvannet», gjør helteeposet et comeback: Ikke så mye som nasjonsbygging i ei ømskinnet etterkrigstid, men som snacks for produsenter som er på sulten jakt etter det samlende, og griper det som 70 år seinere står støtt som riksmyter. Ennå er det dette som når ut: Ikke å underslå de vanskelige valgene, men lande på historien om hvordan nordmenn som nasjon og individer overvant seg selv og gjorde det som måtte gjøres.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook