Tilbake til «septembermordet»

Høsten er slaktetid i Norge - i landbruket, men også i kulturlivet. Dette siste er en tradisjon som trolig skriver seg fra filmfestivalen i Skien i 1980.

SLAKTEKLAR: Den erklærte anarkisten, filmregissøren og skuespilleren Bredo Greve med plakaten for halvdokumentariske «La elva leve», som tok utgangspunkt i konflikten mellom demonstranter og kraftutbyggere ved Alta-elva i 1979, og åpnet den norske filmfestivalen i 1980. Foto: Johan Brun
SLAKTEKLAR: Den erklærte anarkisten, filmregissøren og skuespilleren Bredo Greve med plakaten for halvdokumentariske «La elva leve», som tok utgangspunkt i konflikten mellom demonstranter og kraftutbyggere ved Alta-elva i 1979, og åpnet den norske filmfestivalen i 1980. Foto: Johan BrunVis mer

||| Denne måneden har kunstskribent Erlend Hammer foreslått å «legge ned» Høstutstillingen, VG-anmelder Sindre Hovdenakk har kalt Henrik H. Langelands nye bok «en kalkun», og toppfotballsjef Nils Johan Semb har beskrevet norsk fotball som «i fritt fall». Dette fikk meg til å tenke på høsten 1980.

Høsten 1980 kom nemlig nedleggingsforslagene og elendighetsbeskrivelsene i norsk samfunns-og kulturliv uvanlig tett. Bare i løpet av den siste uka i august, kunngjorde Dag Solstad at han nektet å la sin nye roman «Brød og våpen» bli hovedbok i Bokklubben Nye Bøker (en «representant for alt det jeg forakter ved kulturlivet»), ledelsen ved Oslo-utestedet Club7 sa opp, og daværende kaptein på landslaget i håndball, Marit Breivik Løkeberg, skrev et brev hvor hun krevde å tilsidesette landslagstrener Otto Th. Pedersen, etter som «vi føler at vi får lite igjen for innsatsen» og «stemningen og miljøet er lite godt».

Hun kunne like godt ha snakket om den norske filmfestivalen i Skien, som ble avholdt langhelgen 28.august til 2. september. (Den årvisse festivalen gikk på rundgang blant norske byer, inntil den fikk permanent sete i Haugesund i 1984.) «Tillitskrisen i norsk film nådde et høydepunkt i september 1980», skriver Gunnar Iversen og Ove Solum i fjorårets historieverk «Den norske filmbølgen». Eller som Sølve Skagen i 1980 begynte sin lederartikkel i oktobernummeret av tidsskriftet Filmavisa, som hadde tittelen «Septembermordet»: «Når høsten tykner til, trykker nordmannen seg ned med en god ørelappstol med kriminalromanen og kulturdebatten - to lektyrer som tross forskjellen i status går sånn noenlunde ut på det samme: å finne den skyldige.»
I ettertid, la Skagen til, «forble de skyldiges identitet og detaljene i den sinnrike forbrytelsen en gåte», men en ting sto klart, «nemlig når ugjerningen ble begått: september 1980. Da tok noen plutselig bunnen ut av norsk filmproduksjon.»

Det startet imidlertid idyllisk. «Det dreier seg ikke om noen Cannes-festival, men vi gjør hva vi kan», sa Jan Helge Jansen, formann i Skiens kulturstyre, og bød de 400 registrerte deltakerne på reker og hvitvin under mottakelsen i byens storstue Ibsenhuset. Så fikk Dagbladets Thor Ellingsen se åpningsfilmen «La elva leve», anarkisten Bredo Greves fiksjonaliserte portrett av Alta-aksjonen året før. «Dokument som drukner i dill», skrev Ellingsen. «Dilettantisk gjøn» bifalt Aftenposten. «Dette går i anstendighetens navn ikke an», mente Arbeiderbladet. Neste film ut, Lasse Glomms grafiske debattfilm om politivold, «At dere tør», nummer to av festivalens totalt fem norske premierer, var mer av det samme: «Høstsesongen har med andre ord gitt enda en ny skuffelse når det gjelder norsk film», skrev Dagbladets Arvid Andersen, og la til at «regissøren kunne dessuten ha spart oss for en del ufyseligheter med en okseskrott.»

Skikkelig ufyselig ble det imidlertid først i og med premieren på «I ungdommens makt» av regidebutanten Roar Skolmen, en surrealistisk idéfilm delvis satt til en kirkegård i Bærum, som allerede i forkant hadde møtt motbør i Asker og Bærums Budstikke, hvor den ble omtalt som «i sin tendens meget anti-bærumsk». Filmens hovedperson, en fritenkende ungdomsleder spilt av regissøren selv, starter et ungdomsopprør som får ham korsfestet. Og så fikk det NRKs Pål Bang-Hansen til å uttale i Aftenposten at «dagens norske film nærmer seg nullpunktet», før han inviterte noen kolleger til å diskutere situasjonen i en festivalsending av sitt program «Filmmagasinet», hvor Morgenbladets Bjørn Brøymer foreslo at «vi må overveie om Norge er tjent med å ha en filmproduksjon.» Roar Skolmen forsøkte å nyansere situasjonen på en pressekonferanse, hvor han anerkjente at «jeg rører ved livets dypeste spørsmål på en spesiell måte, og jeg er klar over at dette provoserer noen», og med et leserinnlegg i Aftenposten, hvor han påpekte at «halve salen ble riktig nok temmelig provosert, men den andre halvparten utløste en begeistring fra det anerkjennende nikk til så store ord at jeg er flau for å referere dem.» Men innen den tid hadde Arne Hestenes flyktet landet til fordel for filmfestivalen i Deauville, mens kulturminister Einar Førde hadde ankommet Skien for å varsle om en sterkere statlig kvalitetskontroll av norsk film, fordi det er «om å gjøre å få redusert feilaktig bruk av våre fellesmidler».
Et lite tegn til bedring: Under det årvisse filmballet som avsluttet festivalen, var talene ifølge Telemark Arbeiderblad «behagelig korte».

- Jeg mener Skien var et uttrykk for noe som hadde ligget og ulmet i flere år, og nå kom til overflaten, sier Sølve Skagen i telefonen.
Etter fem år som redaktør av Filmavisa, la han ned tidsskriftet og ble selv filmskaper på heltid. Inntil for noen år siden var han ansatt som professor ved filmskolen på Lillehammer; i dag er han tilbake i fagpressen, som portrettegner i Rushprint.
- Hele 70-tallet hadde hadde norsk filmproduksjon vært kjedelig - filmene handlet bare om politisk korrekthet, ikke om å underholde, bransjediskusjonen bare om lønn og sysselsetting, ikke om kvalitet. Men så gikk venstreideologien delvis i oppløsning. Trenden snur: Politiske standpunkter er ikke lenger det eneste saliggjørende. Og samtidig kommer det noen filmer som er mangelfulle på et, hva skal vi si, teknisk-faglig plan, og så bruker de det som et bevis på at norsk film er på ville vidder. Det er min forståelse av det.

Skagen var inne på det samme allerede i lederartikkelen sin i oktober 1980: «Vi må kunne forlange at Tordenskiolds soldater» - hans ord for «filmnestorene» som jevnlig dukket opp hos Bang-Hansen - «har en oversikt og forståelse som går lenger enn til å halshugge Greve/Skolmen og begjære norsk film nedlagt. Vi må kunne forlange at de begriper det elementære i at norsk film ikke ble dårlig over natten, men er offer for en utvikling som også filmkritikerne har latt gå upåaktet i innpå 10 år.»
- Det positive var at det ble satt et søkelys som luftet litt ut, sier Skagen i dag.
- De oppleste sannhetene ble torpedert, det oppsto rom for nye tanker. Det tror jeg var nyttig for alle. Uten Skien er det for eksempel vanskelig å tenke seg at en rein underholdningsfilm som «Orions belte», som riktig nok ikke kom før fem år seinere, kunne blitt laget i det hele tatt.

Han understreker for øvrig at selv om språkbruken i spaltene var dramatisk, «var det ikke egentlig snakk om to leire som direkte slåss mot hverandre».
- Til det var, og er, det norske filmmiljøet for lite og for kollegialt, sier Skagen.
- Og så hadde ikke Wam og Vennerød noen film på festivalen det året.