Tilbake til naturen

Å vende tilbake til naturen er ikke så enkelt hvis man aldri har vært der til å begynne med.

FILM: Konseptet bak «Amazonia» er enkelt: Regissør Thierry Ragobert og hans team har fanget en rekke vakre, fascinerende og til tider rent av forbløffende scener fra jungelens yrende dyreliv, men istedenfor å utstyre dem med fortellerstemme og organisere dem etter tema — slik praksisen er i naturprogrammer på tv — har de satt dem sammen til en halvannen time lang spillefilm.

En ny verden
Når et lite fraktfly styrter i Amazonas, får den lille apekatten i lasterommet en brått og brutalt møte med sitt naturlige element. Imidlertid er apekatten født og oppvokst i fangenskap, og dermed er jungelen like fremmed for ham som den er for barna som utgjør «Amazonia»s tiltenkte publikum. Som den mest siviliserte av vesnene vi møter blir den lille apekatten med det røde halsbåndet publikums øyne og ører på denne ferden gjennom jungelen.

Og dette sivilisasjonsmerket er viktig, for med unntak av et par replikker i begynnelsen og slutten, er dette en film som helt og holdent hviler på filmskapernes evne til å sette sammen dyrenes kroppspråk og spontane reaksjoner til noe som kan forstås som utslag for en menneskelig psykologi.

Best for barn
Dette innebærer en hel del kreativ klipping og insisterende musikkbruk fra filmskapernes side — for ikke å si en dose godvilje fra publikum i visse av de mindre intuitivt forståelige delene av filmen. Behovet for en tekstplakat eller et menneske som kan komme inn og tydeliggjøre dyrenes motivasjon oppleves til tider prekært, og hvis man først faller av tar det flere minutter å komme seg inn i handlingen igjen.

Når «Amazonia» likevel fremstår som en anbefalelsesverdig film, er det fordi de glassklare bildene av jungellivets fauna og de universelle skildringene av fremmedgjøring, utenforskap og tilhørighet tilbyr små barn filmatiske opplevelser som mer kontrollerte og kalkulerte filmer rett og slett ikke er i stand til.