Tilbake til naturen

Gjennomarbeidet, men idealiserende om en ung manns søken etter frihet.

FILM: I Jean-Jacques Rousseaus hovedverk «Om samfunnspakten» argumenterer 1700-tallsfilosofen for at mennesket er godt av natur, men at vitenskapen og sivilisasjonen har fordervet menneskesinnet, og frarøvet oss friheten. Løsningen - grovt skissert - er å vende tilbake til naturen. Eller rett og slett «Return to Innocence», som nittitallsfenomenet og worldmusicbandet Enigma synger. I hvert fall, Rousseau kan sies å være en foregangsfigur for romantikken, der det greit fortalt handlet om å søke seg bort og vekk fra den industrialiserte verden, og til en slags naturutopi der alt var skjønt. Dette resulterte i at mange 1800-talls romantikere led av nedstemthet, da verden var mørk og skitten og langt fra så vakker som de forestilte seg, og av den grunn begikk de selvmord. Dermed begikk de også den totale form for frigjøring og ble et med naturen.

Nå påstår ikke jeg at Christopher McCandless med overlegg tok sitt eget liv, men hovedpersonen i Sean Penns fjerde film som regissør, er uten tvil en håpløs romantiker.

Eksistensielle spørsmål

«Into the Wild» er basert på forfatteren John Kraukaurs biografi om den unge, amerikanske mannen Christopher McCandless. I 1990, etter å ha fullført college, forærte McCandless alle sine sparepenger til en veldedighetsorganisasjon, kuttet alle familiære bånd og la ut på en toårig reise. Han var lei jaget etter velstand og lykke, og overflodssamfunnets fokus på materielle goder. Han stilte eksistensielle spørsmål uten å få svar, og la derfor ut på en slags erkjennelsesreise for å rense seg selv. Reisen endte to år seinere, da han ble funnet død, omkommet av sult, i en malplassert folkevognbuss et sted i ødemarka i Alaska.

Slik sett oppnådde McCandless den friheten han søkte, og slik sett er han blitt et symbol for tusenvis av unge mennesker verden over. Ganske trist egentlig, med tanke på den erkjennelsen McCandless kommer fram til mot filmens slutt rett før han dør.

Interessante karakterer

Å filmatisere en historie som i all hovedsak dreier seg rundt en enkeltpersons opplevelse av villmark er problematisk. Hvem skal han snakke med? Hva skal drive historien framover? Sean Penn løser dette ved at McCandless snakker med seg selv og skriver ting i dagboka si. I tillegg foregår majoriteten av filmen i tilbakeblikk, der vi blir kjent med den unge mannen gjennom hans opprør mot foreldrene, og gjennom hans haik gjennom Amerika, der han møter og blir kjent med diverse interessante karakterer.

Sean Penn har laget en film som ser Amerika fra landeveien. Han maler naturskjønne bilder og viser noe av det mangfoldet USA byr på. Samtidig idealiserer han McCandless, og på lik linje med hovedpersonen selv, romantiserer Penn hans frihetsjag. Noe som oppleves naivt og en smule enkelt.

Gjennomarbeidet

Da McCandless ble funnet hadde han bøker fra blant annet Jack London, Wallace Stegner, Leo Tolstoy og Henry David Thoreau i sekken sin. I filmen siterer McCandless, som spilles av Emile Hirsch, disse forfatterne, kunstnerne og tenkerne, uten at det framstår veldig imponerende. Det føles lite personlig, og man kommer egentlig aldri virkelig nær hovedpersonen.

I stedet oppleves «Into the Wild» som enda en relativt godt gjennomarbeidet indiefilm med et kvalitetsrikt soundtrack, der hovedpersonen nok en gang er en ex-phil lesende ung mann, som i motsetning til vanlig har forlatt New Jersey til fordel for Alaskas ødemark.