Tilbake til naturen

Forfriskende morsom debutroman.

BOK: «Du holder jaffal humøret oppe.

Hva mener du med det?

Nei – jeg mener – eller du kødder jo fortsatt.

Det er ikke kødd. Hermetikk og dopapir over alt. Konklusjonen foreløpig er at jeg må dø for å slutte å forurense.

… (der tok jeg knekken på flirene hans)

I døden er det ingen forurensing. (ingen ironi)

Det er såpass – »

Steffens opprør

Denne lett melodramatisk dialogen, full av undertrykt irritasjon, foregår på mobiltelefon mellom bestevennene Markus og Steffen. Steffen har reist til skogs rett før jul for å leve ut et plutselig og fanatisk miljøengasjement, som den siste tiden har gått alle han kjenner på nervene. På hytta skal han ikke forbruke, ikke forurense og ikke tenke. Det er tanken.

Det betyr: Ikke bruke strøm (planen torpederes da faren skrur på hyttevarmen med fjernkontrollen). Ikke kjøpe mat, men gå løs på gammel hermetikk (uten å bruke den elektriske boksåpneren). Ikke gå på do inne, for «Kjersti har sagt at hver gang du trekker ned i do, bruker du like mye rent vann som ett barn i Afrika kunne levd på ett år.» Altså må Steffen gjøre det ute, i kulda. Derav alt dopapiret.

De egentlige beveggrunnene for Steffens flukt er hemmeligheten i romanen, og kommer langsomt til syne. Nåtidspartiene fra hytta avbrytes av samtaler Steffen har hatt de siste månedene, med venner og familie. Disse er kostelig lesning. Valeur behersker eventyrlig godt dialogene, som er høydepunkter i romanen.

Trass

Gjennom dialogene blir det klart at Steffens grunner er sammensatte: Han føler seg forsømt av kjæresten, sveket av kompisen og er forvirrende tiltrukket av miljøbevisste Kjersti. Han misliker studiet og ble sparket fra restaurantjobben, fordi han spiste gjestenes rester. En ekte miljøverner kaster tross alt ikke mat.

Gjenklangen fra Erlend Loes «Naiv. Super» og «Doppler» er tydelig. Begge forfattere har sans for å trekke personenes protesthandlinger langt. Flukten fra sivilisasjonen (Steffen rømmer riktignok ikke til leirplass i skogen, men til en luksushytte), den regressive lengselen og frykten for forandring og voksenliv, er andre fellesnevnere.

Steffen er sliten og lengter etter «et sted hvor handlinger ikke får konsekvenser. Hvor valg går av seg selv.» Fremtiden står foran ham som en mur av valgmuligheter. Han er vant til at andre ordner opp, men nå må han rydde opp selv. Et oppgjør i «det lukkede rom», med alle involverte, er på trappene.

Gøyal satire

Arven fra Erlend Loe sjenerer ikke. 23-årige Valeur har en personlig stemme, et velfungerende språk og lattervekkende dialoger med godt driv. Nåtidspartiene kan bli pratsomme, men for det meste er historien festlig og ikke uten et visst alvor: Det handler om å leve med konstant dårlig samvittighet for jordkloden og for egen overflod av trygghet og materielle goder. Om en generasjons grunnleggende rastløshet og Steffens ensomhet i all den problemløse velstanden.

Valeur serverer intelligent moro, godt håndverk og en løfterik debut.