Tilbake til planeten Mars

Plutselig var det ikke noe moro med Jorda lenger. Nå vil vi hjem.

I SOMMER fikk vi høre at den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA hadde sett spor av rennende vann på den golde og kalde marsoverflata. Det var gode nyheter. For der det er vann, er det liv. Det kan i det minste ha vært det, og det kan gjøre det mer levelig der seinere. Når polområdene våre begynner å smelte og atomreaktorene ligger tett i tett på bunnen av havet, er det godt å vite at det finnes nytt håp for oss der ute.

Menneskets utforsking av rommet handler ikke lenger bare om å finne tegn til liv på andre planeter, men om å legge til rette for nye menneskelige bosettinger. Romstasjonen ISS er første stoppested. I november flytter de første russiske og amerikanske romfarerne inn i det som skal bli en permanent svevende rombase på størrelse med en fotballbane. Norge er med på å utvikle International Space Station, som vil lyse nesten like klart på stjernehimmelen som Venus når den står ferdig i 2005.

Månen er neste stoppested. Innen 2030 kan vi trolig bygge og bo midt i det golde månelandskapet. Vi kan dyrke månetomater i egne månedrivhus og spise månefisk fra egne månedammer. NASA regner med en blomstrende turistindustri. Månen blir dessuten en billig og effektiv oppskytingsrampe for den videre utforskingen av verdensrommet. Mars er det endelige målet. For det er dit vi skal, er det ikke?

Artikkelen fortsetter under annonsen

«KLART VI SKAL til Mars!» sier NASAs Scott Hubbard til nettstedet Space.com. NASA har riktignok tapt milliarder av kroner på mislykkede marsekspedisjoner med ubemannede farkoster de siste få årene. Men Hubbard, som har fått kallenavnet Mars Czar, Mars-tsaren, gir seg ikke: «Vi skal til Mars, og vi ville ikke drømme om å la dere bli sittende igjen her hjemme. Marseventyret angår oss alle,» sier Hubbard, vel vitende om at amerikanske skattebetalere begynner å bli lei av å pøse penger inn i en stadig mer krevende romindustri.

Hvor mange milliarder dollar skal disse stankelbeina av noen roboter få lov til å sose bort på marsoverflaten før noen reagerer? Hvorfor skal robotene få lande, og ikke vi? Vi nøyer oss ikke lenger med å suse noen runder rundt i rommet. «La nå russerne få fortsette med å dra på campingtur i verdensrommet, så kan vi andre lande,» bjeffer sciencefictionforfatteren Gregory Benford. Marsfantastenes egen organisasjon, The Mars Society, har satt i gang en underskriftskampanje for å få fortgang i koloniseringen. Vi har jo allerede den teknologien som skal til for å skape en atmosfære på Mars som det går an å puste i. Mars har til og med fått sitt eget flagg. Så hva venter vi på, egentlig?

FOR Å FORKLARE det må vi gå fire milliarder år tilbake i tid. På denne tida er det masse vann på Mars. Mars er varm og god. Akkurat passe til at livet kan oppstå. Av alle planetene i dette solsystemet er altså Mars stedet. Jorda er ennå livløs og kokende. Så går det noen millioner år. Temperaturen på Jorda begynner å bli mer behagelig.

Samtidig skjer det noe: Millioner av steiner blir sprengt løs fra Mars og kastet ned over Jorda. Inni marssteinene ligger mikroorganismene, det aller første levende livet. Mars er ikke lenger det beste stedet å være. Planeten er i ferd med å tørke ut. Temperaturen synker. Frosten kommer. Livet tar slutt, eller slutter å utvikle seg. På Jorda, derimot, har livet nettopp begynt. Dette er ikke science fiction, men tabloidversjonen av forskningsresultater som blir presentert i det siste nummeret av det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Icarus.

En internasjonal forskergruppe ledet av den svenske kjernefysikeren Curt Mileikowsky har funnet ut at dersom det er eller har vært liv på Mars, er det ikke bare mulig, men også høyst sannsynlig, at levedyktige mikrober kan ha blitt fraktet til Jorda via meteorider. Forskerne har regnet ut at det i løpet av de første 500 millioner årene av Jordas historie må ha falt omtrent 50 milliarder slike marssteiner til Jorda. Trafikken kan også ha gått motsatt vei, men Mars har ikke mottatt på langt nær like mange steiner fra oss. «Hvis livet eksisterte på Mars veldig tidlig, blir spørsmålet: Oppsto livet slik vi kjenner det på Mars eller på Jorda, for siden å bli overført til den andre?» sier Curt Mileikowsky. Han mener vår kjennskap til DNA tyder på at vi bare har én livskilde i vårt solsystem. «Denne urcella, eller modercella, kan vise seg å stamme fra Mars,» mener han.

Mileikowskys forskergruppe gjør spørsmålet om liv på Mars til et spørsmål om livets opprinnelse. Hvis vi greier å finne spor av liv på Mars, kan vi løse livets gåte. Derfor er Curt & co skeptiske til at mennesket raskest mulig skal få lande på Mars. Dersom vi slipper spradebassene og nysjerrigperene løs på marsoverflata før vi med sikkerhet vet hvilke bakterier som allerede finnes der, blir det vanskelig å avsløre livets opprinnelse. Men før eller siden lander vi. Vi må det. For kanskje det er Mars vi kommer fra, og ikke Jorda?

Før vi tar helt av: Mars er veldig langt unna. Om vi holder en fart på 100 km/t, tar det 160 dager å dra til Månen og hundre år å nå Mars. Men vi skal nok komme oss av gårde litt fortere.

INNEN ÅR 2010 har mennesket tatt sine først skritt på Mars, tror Robert Zubrin, presidenten i Mars Society. I 2020 har vi skapt en permanent base, med flere tusen marsarbeidere. «I slutten av dette århundret kommer vi til å få en ny menneskelig kultur på Mars, som har sin egen dialekt, sin egen poesi og litteratur,» spår Zubrin i et intervju med den svenske avisa Dagens Nyheter. Drømmen om den røde planeten er like levende nå som på slutten av 1800-tallet, da den amerikanske astronomen Percival Lowell ble overbevist om at Mars var befolket med mennesker. I dag vet vi bedre, men jakten på utenomjordiske vesener fortsetter. Da den første ubemannede romferja landet på Mars i 1976, foreslo den legendariske astronomen Carl Sagan at man burde legge ut litt åte (marshmallows, kanskje?) for å lokke eventuelle marsvesener fram til kamera. (Say cheese!) Marsboere hadde man ikke lenger noen tro på. Men det kunne jo tenkes at en liten marsmus ville la seg friste. Eller et marsvin. Det måtte da være det minste?

Fra spøk til alvor: Det kan godt tenkes at det finnes liv på Mars. Det måtte i så fall være i form av bitte, bitte små mikrober som ligger gjemt dypt nede i permafrosten. Der ligger de og puster og venter på at vi skal komme tilbake.

SNART ER vi framme. Vi ser ut over en rød ørken. Sanden ligger som skimrende dyner over de svarte steinene. Vinden virvler opp en støvsky. De to marsmånene lyser matt på kveldshimmelen. Vi skuer utover den rosa horisonten og tenker «endelig». Endelig er vi her. Det er kaldt. Iskaldt. Men vi har fått en ny start. Et nytt liv. Endelig.