Tilbake til romanen

- Jeg har brukt lang tid på å omstille meg til min egen skjønnlitterære skriving igjen, sier Liv Køltzow, som nå kommer med ny roman.

Fem år brukte hun på å skrive biografien «Den unge Amalie Skram» som ble mottatt med begeistring. I 1994 fikk hun Amalie Skram-prisen for sitt samlede skjønnlitterære forfatterskap, som siden debuten i 1970 teller fire romaner og to novellesamlinger. Den nye romanen er den første på ti år.

- Et forfatterskap er en prosess, og det er vanskelig å være så lenge borte fra det. Selv om jeg er glad for å ha skrevet Skram-biografien, føler jeg ingen umiddelbar trang til å følge den opp. Jeg har stoff nok, men det er viktigere å få skrevet egne ting. Det har kanskje med alder å gjøre også. Jeg føler at jeg ikke har så god tid lenger. Dessuten føler jeg trang til min samtid.

Forsvinning

«Verden forsvinner» heter romanen som handler om den 46 år gamle legen Nina. Høsten 1989 opplever hun at folk rundt henne dør eller blir alvorlig syke. Berlinmuren faller og samtidig forsøker hun å velge mellom legegjerningen og forfat- teryrket.

- «Verden forsvinner» er en bok med flere lag. Forandring er bare ett av temaene. Tilsynelatende er den en samtidsroman, men de underliggende psykologiske og symbolske strukturene er like viktige, sier hun.

- Amalie Skrams romaner handler blant annet om hvordan seksualitet og kjærlighet reguleres innenfor ekteskapet og den borgerlige familien.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Finnes det fellestrekk mellom Amalie Skrams romaner og dine egne?

- Det er riktig at kjærlighetsproblematikken og opprøret mot det borgerlige er et tema hos meg. Men det er det også hos andre forfattere. Amalie Skram står meg på alle måter fjernt. Hun skrev sine bøker i det forrige århundre, da romankunsten fremdeles var i sin begynnelse. En slik måte å skrive på kan ikke tilfredsstille vår tids behov for fortellerkunst. Vi har dessuten svært forskjellig skrivestil.

- I Skram-biografien forteller du om din trang til skrive om noe «utradert». Nina er også opptatt av forsvinning. Er dette et annet gjennomgående tema hos deg?

- Ja, erindring og tidsproblematikk er absolutt en del av mitt forfatterskap. Tida som fenomen opptar meg, dette at mennesker forsvinner, at alt er på vei bort. Det høyner livsopplevelsen, og gir meg samtidig en sterk fascinasjon for nået.

Valg

- Mange av dine kvinnelige hovedpersoner befinner seg i valgsituasjoner. Er ambivalens spesielt for kvinner?

- Menn skriver også om valg, så det er vel ikke egentlig kjønnsspesifikt. For Nina i «Verden forsvinner» kan valg-situasjonen også ha noe med alder og miljø å gjøre. For henne er det en borgerlig, solid og prestisjefylt tilværelse som står på spill når hun skal velge mellom å skrive eller å være lege. Det finnes også et lag i boka som dreier seg om forbindelsen mellom seksualiteten og det skapende. Driftene og det skapende er på kollisjonskurs med normer og økonomi i samfunnet, men slik har det alltid vært. Kontroll hører sammen med sivilisasjon. Jeg tror ikke forestillingen om den romantiske kjærligheten dør selv om seksualiteten blir kommersialisert og kommer inn i kontrollerte former.

I 1972 kom Køltzow med romanen «Hvem bestemmer over Bjørg og Unni?», som hun selv har karakterisert som en ren «kvinnekamp-bok».

- Ikke helt, sier hun nå, - for den har en åpen og tvetydig slutt. Selv leser jeg den som en slags 3-dagers Oslo-roman, og jeg synes den lykkes med å fange opp en tidsbestemt atmosfære. Den tilhører nesten en egen sjanger; en slags «aktuell hverdagsrealisme».

70-tall

- Er det annerledes å være forfatter på 90-tallet enn på 70-tallet?

- Åja! Bare det å skrive på PC medfører noe annet, og det er mer oppstyr rundt markedsføringen. Den litterære offentlighet har forandret seg. Fjernsynet spiller for eksempel en større rolle; avisenes kultursider er nok blitt henvist til et litt annet rom. Norsk litteratur har dessuten utviklet seg. Men først og fremst er verden annerledes. Jeg opplever at den har rykket nærmere. Norge er blitt bare ett blant mange steder.

- Er debatter viktig for den litterære offentlighet?

- Debatter får fort karakter av et sosialt spill, et ur-rituale der de unge skal ta de gamle. Jeg har sett det før, og vært med på det selv, og kan oppleve det som litt trettende, selv om det kan være nødvendig. Dessuten er det morsommere å skrive romaner enn å snakke om hvordan det skal gjøres. Debattering kan stå i et motsetningsforhold til romanen. I romanen er det nyansene, det diffuse og kompliserte som er det sentrale. Det debatterende språket kan ikke fange opp intensjonen i et litterært verk. Man kan ikke uten videre gå fra romanen og over i en diskusjon om mål og mening for litteraturen.