TIL FORHANDLINGSBORDET: De unge albanerne og serberne i «Reunion» burde fått bedre spørsmål.
TIL FORHANDLINGSBORDET: De unge albanerne og serberne i «Reunion» burde fått bedre spørsmål.Vis mer

Tilbake til slagmarken

«Reunion» er velment, men overfladisk.

FILM: «Reunion» er en av en rekke dokumentarer som strutter av edle hensikter, men som rett og slett ikke er interessant nok.

I 1999 var regissør Jon Haukeland til stede for å dokumentere et møte mellom serbiske og albanske studenter fra Pristina, der Steinar Bryn fra Nansenskolen jobbet for å få de to gruppene til å gi slipp på noen av sine fordommer mot hverandre og forstå den andre siden bedre. På det tidspunktet var albanerne undertrykket av serbere som var innsatt i posisjoner av Beograd.

Kort tid senere grep Nato inn, og i de ti årene som fulgte, ble rollene reversert: Albanerne rår, serberne føler seg forfulgt i sine gamle hjembyer og er i mange tilfeller blitt tvunget ut på landet. Nå samler Bryn og Haukeland gruppen på nytt.

Vold avler vold
Bryn jobber med å få både serbere og albanere til å forstå at de er fanget i onde sirkler der to gjensidig utelukkende virkelighetsoppfatninger bryter mot hverandre og vold og propaganda avler mer vold og propaganda go gjør frontene steile.

I de første rundene av de fiendtlige utvekslingene er det lett å se for utenforstående at de to partene har likt erfaringsgrunnlag - på begge sider har demistet venner og slektninger, levd i frykt, opplevd å bli undertrykket - men selv er de unge serberne og albanerne mest opptatt av å få gehør for at den andre siden var verre, og drepte flere.

Kjedelig
Det beveger seg litt, det gjør dét. Filmen ender med en pankosovosk bryllupsinvitasjon. Nytten av slike møter virker åpenbar. Men strukturen i «Reunion» er kjedelig: Kjeklescener om hvor mange fra hvilken side som ble drept i hvilken trefning veksler med personlige vitnesbyrd om vonde krigsopplevelser.

Som alle slike fortellinger gir disse vitnesbyrdene innblikk i en situasjon de fleste bare kjenner fra nyhetsdekningen, og har slik en verdi. Den serbiske læreren Boban og den albanske albanske Fitim, som blir en slags hovedpersoner, er ressurssterke menn, men sterkt preget av sin bakgrunn.

Savner dybde
Nettopp fordi de trolig ville gitt spennende svar, savnes mer inngående spørsmål om hva de egentlig tenker om de andre, om sine opplevelser, om informasjonen de baserer sine syn på. Også Bryn har vært mer interessant å lytte til i skriftlige intervjuer enn her.

Man etterlyser mer dybde, mer kunnskap, flere forslag til veier og løsninger. Man får lyst til å avbryte regissør Haukelands overempatiske voiceover i 2. person med spørsmål som filmen aldri stiller.