Tilbake til start

Oasis funker aller best slik - som et streit, underholdende rockeband.

STOCKHOLM (Dagbladet): Oasis ble mottatt som hjemvendte helter da de returnerte til Skandinavia for første gang på to år i går.

Kanskje er det et antiklimaks for de tabloidnotoriske brødrene Liam og Noel Gallagher å gå fra fullsatte stadion til et intimt Stockholm-konsertlokale på et par år, men det er liten tvil om at Oasis gjennom siste halvdel av nittitallet vokste seg mye større enn noen av oss hadde godt av.

I staselige Cirkus på Djurgården framsto Oasis i går kveld som noe i nærheten av sitt sanne, ærligste jeg. Man fikk følelsen av at dette er Oasis i skalaen 1:1, og ikke noen oppblåst variant hinsides levedyktige proposjoner.

Ekko av gamle tider

Liam og Noel og deres totalrenoverte og superstødige besetning serverte noe så enkelt som en helt rett fram rockekonsert. Verken mer eller mindre. Borte vekk var telefonkiosker og annet sceneræl, og tilbake sto et Oasis strippet til skinnet: forsterkere, instrumenter og et knippe av låtene som formet 90-tallet for britpopgenerasjonen. Det funket som bare det.

Låtene fra det kommende albumet «Heathen Chemistry» (ute på mandag) mangler riktignok nerven og nærværet til de gamle klassikerne fra de to første albumene. I livesammenheng fungerer de likevel som funksjonelle ekkoer av gamle bedrifter - «Stop Crying Your Heart Out» høres for eksempel ut som en slowmotion-utgave av «Live Forever» - og gir konsertutgaven av Oasis anno 2002 et formkonsekvent preg.

Selvreflekterende

Vi fikk ingen «Supersonic», ingen «Wonderwall» og ingen av de klassiske b-sidene fra gruppas storhetstid midt på nittitallet. Men vi fikk en suveren ekstranummerbolk med den mektige allsang-anthem'en «Don't Look Back In Anger» , en øsende god «Some Might Say» og en velpassende coveravslutning med The Who's «My Generation» , med åpningslinja «People try to put us down». Det vitnet det om selvrefleksjon fra Gallagher-brødrene på et overraskende høyt nivå. For på bakteppet på scenen var det ingen Oasis-logo eller noe annet ambisiøst; det sto rett og slett «exist».

Oasis' eksistensialisme har selvsagt ingenting med Sartre å gjøre. Den handler strengt tatt bare om én ting: å overleve som band selv om tida egentlig har løpt fra deg. Selv om Oasis-fansen gjør lurt i å dempe forventningene om at «Heathen Chemistry» skal være et klassisk comebackalbum, så er det ingen tvil om at bandets «back to basics»-tilnærming i hvert fall kan gi dem forlenget holdbarhet og levetid.

Om de kommer til å leve evig er en helt annen sak.

MINIMALISTISK OASIS: En ujålete og streit utgave av Oasis ble møtt med ovasjoner og trampeklapp allerede i begynnelsen av konserten på Cirkus i Stockholm. Liam Gallagher var sitt vante jeg som subbete frontmann.