Tilbake til start

Lovende trøndere hyller Phil Spector med en litt skuffende form for heismusikk.

CD: Det er snart tre år siden gutteromsduoen Analogue Orchestra fra Trondheim ga ut en suveren liten EP ved navn «Back To Stereo» på miniselskapet Libanonstop Records. Så bra var den, at Paal Evjen og Jonny Kristiansen både har beholdt tittelen og to av tre låter når de nå albumdebuterer på stort selskap.

Det taler for så vidt ytterligere for debut-EP-ens fortreffelighet at «Back To Stereo» og «Wednesday Morning» stadig framstår som de beste kortene Analogue Orchestras har på hånda. Det sier samtidig - og dessverre - noe om at duoens ubestridelige talent for massivt produsert drømmepop ikke slår ut i full blomst i albumformat.

Målet er åpenbart å finne den perfekte popmelodi i det perfekte arrangement med den perfekte lyd. Et ærverdig prosjekt, men ikke uten opplagte fallgruver.

Å angripe plata for å være overprodusert faller selvsagt på sin egen urimelighet når gruppas største idol heter Phil Spector. På den annen side var ikke Spector redd for litt ulyd i sine stormannsgale lydtablåer. Analogue-guttene har derimot funnet fram sitt fineste sandpapir og fjernet enhver ujevnhet, både melodisk og lydmessig.

Friksjonsløsheten gjør at musikken flyr umerkelig forbi som om den skulle være en midtnorsk fetter av syntheventyrere som Jean-Michel Jarre og Vangelis, heller enn en retrofuturisk åndsfrende av Air (tre av låtene her har dessuten franske titler) eller Spector-fantasten Jason «Spaceman» Pierce og hans Spiritualized.

Nettopp litt kontemporær elektronisk finesse eller litt godt, gammeldags analogt bråk hadde vært nok til å bryte opp i monotonien til velmenende, men akk så teflonbelagte stereoanleggtestere som «Playground In The Sky» , «Dumb Angel» og «2000 Miles» . Nå plasserer Analogue Orchestra seg i landskapet som en litt sofistikert og romfartsinteressert leverandør av heismusikk, og det er vel egentlig ikke der vi ønsker å ha dem. Back to roterommet.