DOBBELTSTRAFF:  Å sende dem bort er først og fremst å forverre straffen for de straffede. Og for den uskyldige tredjeparten: pårørende, partnere og barn, skriver kronikkforfatteren.
DOBBELTSTRAFF: Å sende dem bort er først og fremst å forverre straffen for de straffede. Og for den uskyldige tredjeparten: pårørende, partnere og barn, skriver kronikkforfatteren.Vis mer

Tilbake til straffekoloniene?

Deportasjon var en straffemetode hvor den dømte ble sendt til en straffekoloni. Spørsmålet er om vi gjentar denne lite ærerike historien ved å sende Norges fanger til soning i Nederland.

Meninger

Storbritannia deporterte straffanger til Nord-Amerika og Australia, mens Frankrike hadde straffekolonier i Fransk Guyana. De straffedømte ble tatt ut av samfunnet, sendt langt bort, for aldri å vende tilbake. Nå vil regjeringen leie fengselsplasser i Nederland til våre straffedømte. Vendingen i norsk straffepolitikk er i ferd med å vekke internasjonal oppsikt og forbauselse.

Avtalen som ble kjent forrige uke, gjelder leie av 300 fengselsplasser til personer dømt for straffbare handlinger i Norge. Ordningen lanseres som praktisk for alle parter, en vinn-vinn-situasjon:

Nederland, som med sin politikk har fått stadig tommere fengsler, vil sikre arbeidsplasser og egen økonomi.

Justisdepartementet skal betale det de mener er en rimelig pris for plassene og korte ned vår raskt voksende soningskø.

Så enkelt er det ikke. Vi kan ikke uten videre outsource og eksportere sentrale deler av statens virksomhet og virkemidler, verken praktisk eller prinsipielt.

Bryter du loven i Norge, skal sanksjonene selvsagt finne sted innenfor en norsk rettsprosess, under norske rettslige og straffemessige standarder og under norsk politisk styring. Dette er vårt samfunns kriminalitet, og noe vi må ordne opp i selv, hos oss.

Her i Norge er fengsel den strengeste straffen for lovbrudd. Man blir tatt ut av samfunnet, men den grunnleggende tanken er at man før eller siden skal vende tilbake. Der må man både være i stand til og bli gitt muligheten til å leve selvstendig og integrert i et fellesskap. Rehabiliteringen begrunnes ofte både praktisk som et virkemiddel mot ny kriminalitet, og etisk-filosofisk ut fra et humanistisk syn om den enkeltes menneskeverd.

Uten rehabiliterende elementer og rettigheter ville frihetsberøvelse betydd total eksklusjon, en ikke-tilværelse uten lys i enden av tunnelen. Slik isolasjon fra omgivelsene anses som inhuman og svært skadelig. Derfor tillates permisjoner og korte telefonsamtaler og besøk utenfra, dette er en del av rehabiliteringen.

Samtidig bringes kommunale tjenester som alle borgere i landet har krav på inn dit fangene er innelåst: helse- og velferdstjenester, bibliotek- og prestetjenester. Uavhengige, kommunalt ansatte lærere tilbyr undervisning til den store andelen fanger som mangler skolegang.

Og for at overgangen til frihet ikke skal være en løslatelse tilbake til ingenting, må den forberedes — framtidsplanene skal i Norge legges fra første soningsdag. Dette krever kunnskap om rammene for rehabilitering og om de kompliserte avtalene med fangenes hjemkommuner som må til for en ny start i frihet.

Det krever arbeid for fengselsansatte, kommunalt ansatte og fangen selv: møtevirksomhet, planlegging, skriving og behandling av søknader.

Saksbehandlere, frivillige organisasjoner og enkeltpersoner må ringes, dokumentasjon må skaffes og sendes til riktig sted.
Vi kan nå nærme oss spørsmålet som justisminister Anders Anundsen må svare på: Er noe av dette i det hele tatt mulig fra et nederlandsk fengsel?

Her er mange ubesvarte spørsmål. Både norske statsborgere og utenlandske fanger med utvisningsvedtak skal sendes til Nederland. Mange av disse vil ha familie, venner, ektefeller eller barn i Norge. Hva slags kontakt får pårørende ha med sine fengslede? Vil alle barn og partnere kunne reise til Nederland for en times besøk? Ukentlig? Vil Høyre-Frp-regjeringen betale reisen og fly fangene til permisjon i Norge slik det ble antydet da det kom fram at permisjon i Nederland ikke blir tillatt?

Telefonsamtaler på språk betjentene ikke forstår og derfor ikke kan kontrollere, tillates ikke i Norge. Nederlandske fengselsansatte snakker neppe norsk, mange snakker heller ikke engelsk. Skal fangene snakke med sine barn eller foreldre på engelsk?
Og hvordan skal de kommunisere med de ansatte? I det daglige, eller i en spesielt vanskelig situasjon? Hvordan skal nederlandske betjenter kunne forberede fangene på løslatelsen når det gjelder nettverk, bolig, arbeid eller utdanning? Hvordan skal de bistå med kontakt med hjemkommunen, helsevesenet eller rusbehandlingsinstitusjoner?

Straffepolitikk er høyst reell, men har også sterke symbolske funksjoner. Kriminalitet er et resultat av svært sammensatte samfunnsmessige forhold som ikke kan endres med raske og enkle løsninger. Derfor er det vanskelig å innkassere tydelige politiske seire som også gir positive endringer i virkeligheten.

Høyrepopulistisk «tough on crime»-politikk er derimot enklere å vinne velgere med.

Å sende de straffedømte ut av landet er politisk handlekraft som synes, her ryddes det grundig. Å deportere eller fjerne «brysomme individer» peker samtidig i retning av et samfunn med lavere toleranse.

Prisen fangene og deres pårørende betaler er høy. Regimet for dem som sendes ut av landet innebærer tøffere soningsforhold. Men også vårt samfunn blir hardere. Brutaliseringen er likevel indirekte, fordi problemet blir «borte».

Den største kostnaden på sikt er dette: Det norske samfunnet kaster sentrale rettslige prinsipper som likhet for loven og rettssikkerhet på båten. Med i dragsuget går prinsippet mot dobbeltstraff, importmodellen, normalitetsprinsippet og rettighetsprinsippet — at det er friheten man fradømmes, ikke andre borgerrettigheter.

Vi mister humanistiske verdier i kriminalomsorgen. Vi tar et farvel med den grunnleggende tanken om at personer som dømmes for lovbrudd ikke skal fjernes for alltid, men rehabiliteres og en gang komme tilbake til samfunnet. Med en sjanse til å klare seg der.

Å sitte i fengsel langt borte fra hjemlandet er tøft og innebærer en dobbelstraff. Slikt blir en ikke et bedre menneske av, ei heller bedre i stand til et liv på innsiden av loven og samfunnet etterpå. Fangene skal en gang gå ut av fengselsporten og bli noens nabo. Dette sier seg selv. Men vi er kommet dit at det også må sies: Ja visst er Nederlands fengselsvesen moderne, og ikke det samme som de gamle straffekoloniene. Men Nederland er et annet land.

Historisk har det å sende bort straffedømte aldri hatt noen konsekvenser for dynamikken som karakteriserer kriminaliteten i et moderne samfunn.

Å sende dem bort er først og fremst å forverre straffen for de straffede. Og for den uskyldige tredjeparten: pårørende, partnere og barn. Forverringen vil ikke ha positiv innvirkning på lovbrudsstatistikken verken i Norge eller andre opprinnelsesland. Tvert om: Sjansen for resosialisering synker, og øker for soningsskader.

En humanistisk straffetradisjon betyr å se personer som mennesker, også dem som gjør alvorlige lovbrudd.
Derfor kaster vi ikke nøkkelen etter innlåsingen. Eller isolerer dem totalt fra oss. Et fengsel er ikke en lukket verden, med mindre man vil tilbake til straffekolonier.

Dit er vi på vei nå. Det er alarmerende.