Tilbakeblikk uten selvkritikk

Harald Berntsen viser en beklemmende mangel på moralsk selvrefleksjon i sin bok om 1960-årenes ungdomsopprør.

Harald Berntsens lille bok handler om en vennekrets fra SF-laget i Porsgrunn, som med mye støy brøt seg inn i rampelyset av den radikale ungdomspolitikken i 1964 og forsvant ut av det i 1968. De fire år av innflytelse - fra gjengen kom til Oslo for å studere, til AKP-ml tok over all moroa i 1968- 69 - falt i tid sammen med studentopprøret ute i verden, og kan for så vidt sies å være et norsk «1968». Men som boka viser: Det var et svært begrenset «1968» denne kretsen sto for.

Dertil var den intellektuelt for betydningsløs. Skal «1968» ha noen mening, må man jo legge inn i begrepet et mål av universitetsfaglig standard. Berntsen selv - en den gang sjarmerende rabagast, full av romantiske ideer og proletære fakter - var journalistisk agitator, mer enn seriøs akademiker. Han ga opp matematikken på gymnaset, orket ikke latin forberedende på universitetet.

De lite kyndige karakteristikker han nå gir av folk som Arne Næss og Jon Elster, viser at han faglig sett hører til på overflaten. Svært få av hans krets har forresten noen gang gjort seg bemerket i vitenskapelig eller faglig sammenheng.

Maoismen

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dernest utgjorde denne vennegjengen en tallmessig svært begrenset krets, som så snart den var skylt bort av andre, størknet til en liten sekt.

Men den har æren av å ha introdusert maoismen i Norge.

Dette grandiose feilgrep - å opphøye Mao Zedong som en stor revolusjonær og en banebrytende teoretiker - vakte i sin tid oppsikt i Dovrehallen og i Orientering, og ga en viss blest om gruppa. Senere kom ml-bevegelsen og gjorde både denne og andre tabber i større skala. Men Berntsen og hans venner var altså først ute.

Man skulle trodd at forfatteren når han ser tilbake på dette i dag, ville gitt en aldri så liten innrømmelse av dårskapen i Mao-dyrkelsen. Men nei da. Han innrømmer ingenting, angrer ikke det spor. At han sluttet opp om en diktator som vi i dag vet stilte Hitler og Stalin i skyggen med sine sosiale eksperimenter, affiserer ham ikke i det hele tatt. Så mye for hans antifascistiske appeller!

Overhodet er det en beklemmende mangel på moralsk selvrefleksjon i denne boka. Berntsen skriver side opp og side ned om hvilken innflytelse Hans Skjervheim og hans deltaker-tilskuer-lære øvde på ham. Teksten viser at han er ute av stand til å anvende denne tenkning om seg selv, og dermed vel også til å anvende den i det hele tatt.

Kynismen

Reell inspirasjon fant han derimot i Georg Johannesens dikt og artikler. Kyniske epigrammer på grensen av voldsforherligelse var noe som appellerte. Metodisk analyse og intellektuell stringens, derimot...

Det er og blir politikeren og agitatoren Berntsen som fører ordet i boka, tross alle de teoretiske klærne han vil ha på. Og som agitasjon for seg og sin krets er denne aller første sekstiåtter-selvbiografien på norsk både effektiv og ganske interessant. Den gir et livlig og kraftig kolorert tidsbilde, med store vyer og pussige detaljer i egenartet blanding.

Ingenting er noe i seg selv, alt er bare «eksempel» på noe større, helst noe globalt. Og de menneskene forfatteren ønsker å distansere seg fra, brennemerkes skånselløst, mens de han vil ha til kamerater, dunkes oppmuntrende i ryggen.

Slik blir egentlig alt ved det gamle: Alt man sa og skrev og gjorde den gang er fint og progressivt, det andre bare noe dritt.

I grunnen skulle han visst gjerne ha levd igjennom denne perioden en gang til.