Tilbakekomsten

Den tredje romanen om Van Veeteren byr på en juridisk nøtt - og humor.

BOK: En juridisk nøtt gjør politiarbeidet bortimot umulig for Van Veeteren og hans kolleger. Er en dømt kvinnemorder egentlig uskyldig? Og hvem har tatt livet av ham?

Håkan Nessers bøker har ikke akkurat inntatt Norge i kronologisk rekkefølge: «Tilbakekomsten» er åtte år gammel, og den tredje kriminalfortellingen om den grinete etterforskeren Van Veeteren i den fiktive byen Maardam. Selv om en serie består av frittstående bøker, går man glipp av utviklingstrekk når fortellingene serveres så hulter til bulter som her.

Leopold Verhaven har sonet to drapsdommer, men forsvinner sporløst etter at han løslates etter den andre soningen. Nesten et år seinere blir det funnet et lik uten hode, hender og føtter, men identifikasjonen slår fast at det er restene av kvinnemorderen Verhaven.

Nesser byr ikke på noen stor kriminalgåte denne gangen, mysteriet ligger mer på det juridiske planet: Hvordan skal politiet få has på den de mener er morderen, når bevisene mot ham er utilstrekkelige, for ikke å si ikke-eksisterende? Og hva blir konsekvensen for politi og rettsapparat hvis det viser seg at Verhaven virkelig var offer for justismord - to ganger?

Håkan Nessers bøker utmerker seg på to måter: Språket, som er lett og elegant, men mest av alt preges en Nesser-roman av humoren, som gjør surpompen Van Veeteren spiselig.

Akkurat i denne boka har Van Veeteren god grunn til å være sur, siden en alvorlig operasjon setter ham ut av spill i flere uker. Men det gir ham også muligheten til å løse saken når kollegene får beskjed om å holde et lavere tempo. Løse den gjør han også, og det med et grep som nok vil komme overraskende på de fleste leserne.