Tilbakeslag for grønn heksejakt

BJØRN LOMBORGS BOK

«The Skeptical Environmentalist», utgitt av Cambridge University Press mot slutten av 2001 er dette årtusenets mest omstridte miljøbok. Mange har rost den opp i skyene, og boken ble en bestselger, oversatt til en rekke språk. Miljøbevegelsen og mange aktivister i vitenskapsmiljøene har derimot drevet en massiv bakvaskelseskampanje mot Lomborg. I januar 2003 stemplet en dansk etikk-kommisjon - Utvalgene Vedrørende Vitenskapelig Uredelighet boken som uredelig, og mente Lomborg hadde brutt reglene for god vitenskapelig skikk. Denne avgjørelsen er særlig viktig fordi den danske regjeringen i 2002 hadde opprettet et eget organ for å gjøre miljøpolitikken mer effektiv - Institutt for Miljøvurdering, og utnevnt ingen ringere enn Lomborg til å lede det.

UVVUs avgjørelse ble påklaget av Lomborg selv og en rekke danske forskere. Det danske vitenskapsdepartementet tok i en avgjørelse 17. desember Lomborgs side, og anklaget UVVU for å ha latt personlige overbevisninger gå foran vitenskapelig integritet. Departementet har nøye gjennomgått UVVUs beslutning og skriver at UVVU ikke har dokumentert at Lomborg har vært ensidig i valg av data og argumentasjon, og at det totalt mangler argumentasjon for hvorfor UVVU er enig med dem som hevder dette. Kritikken er så drepende at Jyllandsposten på lederplass krever at alle medlemmene av UVVU trekker seg. La meg spole litt tilbake, til mottakelsen av boken og dens faktiske innhold.

WASHINGTON POST

kalte boken det mest betydningsfulle verket om miljøet på 40 år, og verdens ledende politiske tidsskrift Economist kalte den en av de viktigste bøkene om offentlig politikk overhode de siste ti år. Vitenskapelige fagtidsskrifter var ikke så imøtekommende. Anmeldelsene i Nature, Scientific American og delvis Science besto for en stor del av generell utskjelling, men også forsøk på å ta Lomborg i faktiske feil.

Den mest omfattende kritikken fremkommer over elleve sider i Scientific American i januar 2002. En av de krasseste var klimaforskeren Stephen Schneider fra Stanford. Hans og øvrige kritikeres påstand om at Lomborg er selektiv og uvitenskapelig bør ses i lys av Schneiders egen rolleforståelse. I 1989 uttalte han følgende til bladet Discover: «Vi er ikke bare vitenskapsmenn, men også mennesker. Og i likhet med folk flest ønsker vi oss en bedre verden...For å oppnå det, trenger vi bred støtte ... å fange allmennhetens oppmerksomhet. Dette innebærer selvsagt å få masse mediaoppmerksomhet. Derfor må vi tilby skremmende scenarier, komme med forenklede, dramatiske uttalelser og knapt nok nevne den tvil vi måtte ha...Hver enkelt av oss må avgjøre hva som er den rette balansen mellom å være effektiv og å være ærlig.»

De som er interessert i å sjekke gehalten i kritikken, kan gå til www.lomborg.org, der alle de kritiske anmeldelsene er lagt ut, og Lomborg punkt for punkt tilbakeviser kritikken. Den nå tilsidesatte kritikken fra UVVU var nesten utelukkende basert på Scientific American, og uten at man hadde tatt noe hensyn til Lomborgs svar.

DET ER SLÅENDE

hvor ofte hans kritikere forfalsker Lomborgs meninger og argumentasjon. Et eksempel på dette er Aftenposten Ole Mathismoen, som etter UVVUs avgjørelse godtet seg over at Lomborg var «avslørt» og fremstilte hans budskap slik (10. januar 2003): «Etter å ha gransket kilder og statistikk om miljøproblemene proklamerte han at det ikke finnes noen miljøkrise, at den kun er oppfunnet av miljøbevegelsen for å skaffe penger og blest. Han hevdet at et hvert miljøproblem nærmest løser seg selv. Klimatrusselen avviste han som vås.» Mathismoen kan ikke finne belegg for noe av dette i Lomborgs bok. Lomborgs vurderinger er langt mer nyanserte. Dette er en ren karikatur.

Generalsekretær i WWF i Norge, Rasmus Hansson kom i en kronikk i VG 29. januar 2002 med flere uetterretteligheter om Lomborg. Hans mest interessante kritikk var at Lomborg undervurderer betydningen av miljøpolitikken - nærmest slik at forbedringen i miljøets tilstand skjer av seg selv. Dette er også essensen i Michael Grubbs anmeldelse i Science. Han skriver at Lomborg «bare i et eneste avsnitt og en eneste fotnote eksplisitt drøfter spørsmålet om forbedringene i miljøtilstanden har kommet som manna fra himmelen eller har blitt drevet frem av bekymring for miljøet og de resulterende politiske tiltakene.»

Dette er en forvrengning. I det avsnittet Grubb viser til, problematiserer Lomborg forestillingen om at lovverket har vært hoveddrivkraften i endringene. Men i tillegg viser Lomborg en rekke steder i boken eksplisitt til lovgivning og reguleringer som medvirkende til forbedringene. Lomborg oppsummerer sitt syn på politikkens betydning slik: «Generelt er det trolig fair å si at reguleringer er en av grunnene til reduksjonene i forurensning, men at andre, teknologiske faktorer også spiller en betydelig rolle.» Videre skriver han at «noen av de viktigste fremganger på forurensningsområdet er oppnådd gjennom regulering, men reguleringene har vært riktige i den grad de representerer en rimelig prioritering og ikke fordi de var basert på en generell bekymring».

HAN VISER TIL

Verdensbankens undersøkelser av forholdet mellom økonomisk velstandsnivå og miljøutslipp, der utslippene først øker i en industrialiseringsfase, for så å synke igjen. Lomborg skriver: «Med økende velstandsnivå har den vestlige verden blitt bedre i stand til å betale for et renere miljø, og samtidig sett på et forurenset miljø som stadig mindre akseptabelt. Politiske beslutninger har så kommet og et renere miljø blitt oppnådd.» Med Verdensbanken som sannhetsvitne argumenterer altså Lomborg for at økt velstand vil påvirke den politiske prioriteringen av miljøet og dermed bidra til å redusere de miljøproblemene i fattige land som Rasmus Hansson påstår at han neglisjerer.

Lomborgs hovedbudskap - at miljøets tilstand blir stadig bedre, er det ingen av de mange anmelderne som har klart å rokke avgjørende ved. Hans optimistiske konklusjon er viktig i seg selv. Det er en utbredt oppfatning, særlig blant ungdom i Norge og andre vestlige land, at miljøet er alvorlig truet, og at alt kommer til å bli verre i fremtiden. Dette skaper en fremtidspessimisme som i seg selv reduserer vår velferd. Dersom Lomborgs bok kan bidra til å gi folk flest et lysere syn på fremtiden og menneskehetens muligheter, har den hatt sin misjon.