Tilbakespill

Vittig og ofte klok bok om keepere og tenkning. Bare synd den ikke handler om fotball.

BOK: «Beckenbauer obviously a bit of a surprise there»: Da Monthy Python i 1972 lagde sin legendariske sketsj om en noe stillestående OL-finalekamp mellom greske og tyske tenkere, framsto koplingen mellom fotball og filosofi som fullstendig absurd. 35 år seinere er sammenhengen faktisk i ferd med å bli en liten klisjé. Og aller mest filosofisk på banen er keeperen: Selv Albert Camus var keeper i sin tid; et stortalent på sitt lokale universitetslag i Algerie før skader avbrøt karrieren. Trenger vi å si mer?

Spillets tanker

Det er disse sammenhengene filosofen Øyvind Kvalnes knytter an til i sin nye bok «Målvaktsfilosofi» – en utgivelse som ifølge Erik Thorstvedt i forordet har som ambisjon å vise at «vi målvakter er noe langt mer enn hanskekledde folk som kaster seg etter en ball. Innerst inne er vi tenkere – dype og innsiktsfulle tenkere». De som syns det høres ut som tullpreik bør vente litt før de dømmer – i grunnen er Kvalnes’ bok virkelig god bare i de øyeblikkene hvor han tar fleipen sin fullt ut på alvor: «Målvakter som Pat Jennings, Dino Zoff og Arni Gautur Arason har bidratt til målvaktfilosofien. Ingen av dem har bedrevet skriftlig filosofi. I stedet har hver og en av dem uttrykt seg gjennom sin atferd på banen, i det enda et truende innlegg kommer inn i feltet og de må strekke seg for å avverge en farlig situasjon».

Å skrive fotball

I de siste åra har det blitt åpning for mer reflekterte tilnærminger til fotball også i Norge. Og godt er det: En aktivitet som betyr så mye for så mange er for viktig til å overlates til sportsjournalistikken alene, uansett hva en ellers måtte mene både om fotball eller sportsjournalistikk. Fotballskrivingens stilarter er likevel fortsatt fattigslige: I likhet med mange andre lavkulturelle fenomener har intellektuelle analyser av fotballen hatt en tendens til å handle om alt annet enn det saken egentlig gjelder, nemlig spillet. Dermed har vi dermed fått gode bøker om fotballkulturens økonomi, politikk eller antropologi, men knapt noen om fotball – spillets rytme, dynamikk og strategier; dets logikk, etikk og estetikk. (I det perspektivet var Drillo-perioden i norsk fotball for øvrig en enorm framgang: Alle de som anklager suksesstreneren for meningsdiktatur underkjenner det faktum at han framfor alt ga oss et språk for fotballen – et sett med begreper og distinksjoner som plutselig gjorde det mulig for en hel nasjon å se spillet på nye måter.)

Usikkerhet

På sitt beste er det nettopp en slik innenfra-tilnærming til spillet Øyvind Kvalnes utvikler i «Målvaktfilosofi». Ikke minst er det flotte og klargjørende kapitler her om målvaktenes «stoikere» versus de såkalte «enkle sjeler» – om kontrasten mellom spillerne som anerkjenner balansen mellom spillets letthet og tyngde, og «klovnene» som tilsynelatende tror de er involvert i en lek (tenk Bruce Grobbelaar). For ofte er det likevel som om Kvalnes mister troen på perspektivet sitt. Da skriver han vittig, men også ganske lettkjøpt akademisk parodi, spekket med fiktive referanser til ikke-eksisterende avhandlinger fra gamle keeperkjemper. Det er synd, fordi denne filosofen virkelig har peil (det han skriver om fotball er strengt tatt mye morsommere enn det han skriver om filosofi i denne boka), og prosaens hans er umerkelig, behagelig og oppklarende. Uansett hva en måtte mene om prosjektet finnes det imidlertid mye å glede seg over her for den som liker fotball – personlig er jeg ekstra takknemlig over å ha fått del i historien om bortefansens spott av Evertons litt vaklende keeper Gordon West på 60-tallet. Han fikk tilnavnet «Dracula». Hvorfor? «Both were afraid of crosses».