<strong>FALT DYPT:</strong> Den før så mektige Harvey Weinstein utenfor rettslokalet i New York tidligere denne sommeren. Foto: Platt Spencer / AFP / Scanpix
FALT DYPT: Den før så mektige Harvey Weinstein utenfor rettslokalet i New York tidligere denne sommeren. Foto: Platt Spencer / AFP / Scanpix Vis mer

KOMMENTARER

Harvey Weinstein og MeToo:

Tilbød å sverte Weinsteins anklagere

Ei ny bok forteller om den lange og harde kampen for å få offentliggjort Harvey Weinsteins overtramp. Nå maner reporterne til grundighet i dekningen av MeToo.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Nå som MeToo er blitt innarbeidet i dagligspråket, et ord for et tidsskifte, er det lett å glemme at det var ingen spesiell grunn til at det skulle oppstå akkurat der, akkurat da - i oktober 2017. Men ei ny bok minner om hvor usannsynlig det var at MeToo skjedde i det hele tatt.

I «She Said» kartlegger New York Times-journalistene Jodi Kantor og Megan Twohey hvordan de gikk fram for å få til det største skupet i begges karrierer: Opprullingen av den enorme mengden av trakassering og overgrep begått av den mektige filmmogulen Harvey Weinstein, over flere tiår.

TRADISJON: Torsdag kveld er det duket for den årlige gallamiddagen for Stortinget på Slottet. Som vanlig holdt Kongen en noe humoristisk tale, men tok også tak i mer alvorlige tema som samfunnet har vært opptatt av det siste året. Video: NTB Vis mer

Weinstein-saken ble springbrettet som gjorde at mange andre kvinner kom fram med sine historier, og at menn som Louis CK og Bill Cosby falt fra store høyder etter å ha trengt seg på kvinner. Kantor og Twohey beskriver en lang, seig kamp mot en mann med bunnløs pengekiste og en skare av mektige venner. Reporterne ble overvåket på sosiale medier, og Weinstein selv troppet opp i avisas lokaler for å konfrontere dem.

Men det avgjørende for dem er at de oppdager en diskret juridisk praksis som gjør det mulig for den som trakasserer å fortsette, hvis de bare har penger nok. Weinstein, og flere andre i hans situasjon, hadde hatt for vane å inngå kostbare forlik med kvinnene som anklaget dem for å gå over grenser. Kvinnene ble skremt med at de ville bli hengt ut offentlig, filleristet i vitneboksen og få alle googlesøk på seg selv knyttet til en fåfengt sak. Alternativet var å ta imot en stor sum, ofte på flere millioner dollar.

Men det forutsatte at de undertegnet harde kontrakter som forbød dem å snakke om det de hadde opplevd igjen. De kunne ikke engang si det til til en psykolog eller en kjæreste. Da kunne de få krav om at pengene måtte betales tilbake.

Advokater som rådet klientene sine til å ta imot disse avtalene, har seinere forsvart seg med at de mente at det var det beste for dem: Kvinnene ville i alle fall få en økonomisk kompensasjon for det de hadde gått gjennom. Men de og firmaene deres mottok også en klekkelig provisjon fra forlikssummene, iblant så mye som førti prosent.

En av dem som kommer dårlig ut av «She Said» er Lisa Bloom, datteren til den profilerte feministiske advokaten Gloria Allred. Både mor og datter er kjent for å ha representert kvinner som har vært utsatt for trakassering og overgrep. Men i Weinstein-saken var det filmmogulen som var Blooms klient. I boka gjengir reporterne et lekket skriv fra Bloom til Weinstein, der hun tilbyr seg å sverte en av de mest høyrøstede anklagerne hans, skuespiller Rose McGowan.

«Jeg føler jeg er godt rustet for å hjelpe deg mot alle Rosene i verden, for jeg har representert så mange av dem», skriver Bloom. «De kan først virke som modige, imponerende kvinner, men når du presser på for å få bevis, kommer svakhetene og løgnene fram».

Hun foreslår å plante artikler som vil framstille McGowan som en ustabil løgner, slik at det er disse sakene som kommer opp når noen googler skuespilleren, og dermed bryter ned troverdigheten hennes. Alle, også Weinstein, skal så klart ha en forsvarer som jobber hardt på deres vegne - men Blooms hensynsløse taktikker, og iver å gjøre en U-sving vekk fra sakene hun hadde bygget sitt eget renommé på, gjør henne også til en av dem som har falt dypt på grunn av MeToo.

Kantor og Twohey beskriver også den enorme lettelsen og gleden over å få saken på trykk etter å ha blitt motarbeidet og hindret og etter å ha stanget hodet i en rekke vegger, ikke minst i den forståelige frykten til Weinstein-ofre som ikke ville være åpne kilder. Men «She Said» er også et fascinerende studium av det som skjer etterpå, når MeToo bryter løs og hele saken blir et enormt dyr som lever sitt eget liv, i land etter land, i bransje etter bransje.

For reporterne fører dette til en dobbel frustrasjon. For det første ser de at mange strukturer og regelverk ikke blir oppdatert eller implementert i større grad. Til tross for de høyprofilerte sakene strever fremdeles mange kvinner, særlig de som tilhører arbeiderklassen, med å nå gjennom med sine klager. For det andre går det et snøskred av anklager, mange mot profilerte menn, der reporterne reagerer på at historiene ikke er undersøkt ordentlig, og ofte bare baserer seg på én kilde.

Som de selv påpeker: Saker som ikke er grundig kvalitetssikret, med flere kilder og krav til dokumentasjon, kan ende opp med å skade hele MeToo-bevegelsen, fordi det vil bygge oppunder følelsen mange allerede sitter med, den som tilsier at det nå er fritt fram for alle anklagere og at menn kan felles på sviktende grunnlag. I Norden er Fredrik Virtanen-saken et eksempel på fallgruvene ved et slik frislipp. Reporterne tok del i og fulgte den politiske stormen som brøt løs idet Christine Blasey Ford anklaget Brett Kavanaugh, på den tiden nominert til å bli høyesterettsdommer, for et overgrepsforsøk, noe som får dem til å etterlyse en metodikk og retningslinjer for å undersøke overgrepssaker fra fortida.

Kantors og Twoheys historie er en fortelling om standhaftig og djerv journalistikk på høyt nivå, og som viser hva som kanskje er det viktigste media kan gjøre i trakasseringssaker: Ikke buse ut med noe, men ta saken alvorlig nok til å sette av tid og ressurser, og så holde fast.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer