Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Tilfeldig behandling

Det er ikke vanskelig å forstå harmen og ulykkefølelsen hos den nordnorske far som hadde mistet sin 30-årige sønn, og som i NRKs Brennpunkt-program 8. januar uttrykte at «det e horribelt at dæm ikke ska få behandling når hjertet har stoppa». Og som ganske riktig oppsummerte at «… dei er ute av stand til å gje si godkjenning: Behandlinga dei får er heilt tilfeldig.»

Det er ikke ofte jeg spretter opp av stolen for å notere hva som faktisk blir sagt på TV. Som mangeårig tilhenger av Brennpunkt-redaksjonens gravende journalistikk er det heller ikke ofte jeg får så sterke ubehagsfølelser for et program som nettopp dette. Det dreide seg altså om et forskningsprosjekt utgått fra Ullevål universitetssykehus som har pågått siden 2003, og som har til hensikt å etterprøve om den behandlingen vi gir for gjenoppliving av plutselig døde virker slik vi tror.

For folk flest kan det kanskje høres rart ut at dette er noe vi ikke vet. For selvsagt vet vi en masse. Og selv om det på landsbasis er langt under 10 prosent som kan bringes tilbake til livet etter en hjertestans utenfor sykehus, har forskningen i det minste løftet denne sannsynligheten litt opp fra null. Problemet har åpenbart vært en uro over om injeksjon av adrenalin, som del av alle de andre prosedyrene, kan være mer til skade enn til gagn, selv om vi i så mange år har trodd at dette bidro til å aktivisere et stanset hjerte. Kanskje er sannsynligheten for å overleve større om man konsentrerer seg om de prosedyrene vi vet virker, uten tillegg av dette potensielt farlige medikamentet?

Det er i slike situasjoner, der man faktisk ikke vet hva som virker best, at vi i medisinen iblant benytter oss av såkalte randomiserte kontrollerte forsøk. På et vis er det da «tilfeldig» om den enkelte får behandling A eller B, som her styrt med konvolutter med ilegg av ulik farge, der rekkefølgen er blitt til ved loddtrekning. Siden undersøkerne ikke vet hva som virker best, har det vært ansett som etisk forsvarlig å systematisere valget av den ene og andre behandling på denne måten, slik at de to gruppene faktisk blir sammenliknbare. Når forskjellen mellom to behandlinger ikke er åpenbar, er dette den eneste måten vi har for å frambringe et pålitelig svar.

Er det viktig å få slike svar? Ja – iblant livsviktig, bokstavelig talt. La meg gi et eksempel. I mine første år som lege i en øykommune på Vestlandet var det gjennom mange år rutine at pasienter med akutt hjerteinfarkt raskest mulig skulle få intravenøs tilførsel av et medikament som skulle forebygge rytmeforstyrrelser og plutselig hjertestans. Vi gjorde vår jobb med å sette opp intravenøse drypp i ambulansen og fulgte disse pasientene på veien til sykehuset, i trygg forvissning om at vi gjorde det aller beste for dem. Noen år senere kom det forskningsrapporter som trakk denne behandlingen i tvil. For riktig nok kunne medikamentet forebygge noen få tilfeller av farlige arytmier. Men det bidro også til å svekke hjertemuskelens vitalitet, på alle, og på en slik måte at netto resultat var at vi trolig skadet flere enn vi hjalp. Noen hadde nemlig gjort et randomisert kontrollert forsøk, trukket lodd om behandling A eller B, og sjekket om det vi gjorde virket slik vi trodde. Som lege er jeg selvsagt glad for at noen hadde vært modige nok til å stille slike kritiske spørsmål, slik at vi senere kunne legge om rutinene.

Det er mange slike eksempler i medisinens nære historie. Og takket være alle de pasientene som sier ja til å delta i slike forsøk, kan vi gradvis gjøre behandlingen bedre og tryggere for dem som kommer etter. Det er strenge internasjonalt aksepterte retningslinjer for når og hvordan slike forsøk kan gjennomføres. Sentralt står det som heter «informert samtykke»: Den enkelte skal i full åpenhet få vite at de inngår i et slikt forsøk der man ikke vet hva som virker best, og de skal kunne trekke seg når som helst.

Problemet med de plutselig døde er at de rimeligvis ikke kan gi noe samtykke på forhånd. Med bevisstløse, barn og demente kan man til nød lene seg til de pårørendes samtykke. Men altså ikke ved helt akutt oppstått sykdom og uventet død. Skal vi da la være å forske på disse ytterst viktige prosedyrene, som kan avgjøre liv og død?

Det kan man selvsagt mene. Og Brennpunkt-programmet la opp til at det hele skulle se ut som en skandale av ansvarsløshet og kynisme. Sjangeren er kjent nok, med sterke intervjuer av de «rammede» og skummel musikk for å antyde at noe sikkert må være galt. Men det som var spesielt i dette tilfellet, var det som kunne se ut som programlederens bevisste utnyttelse av ordet tilfeldighet, som på norsk har overtoner av omtrentlighet og sjusk. Når programlederen spør: «Det er altså konvoluttene som styrer her?» ligger det i den polemiske formen at dette ikke dreier seg om menneskelig omsorg, «… så lenge det er konvolutter som bestemmer over døende mennesker.»

Dette mener jeg er grov utnyttelse av folkelige forestillinger om det tilfeldige. Bevisst villeding av seerne, uten noe forsøk på å formidle hva slags tenkning som ligger til grunn for denne forskningen. Lett er det riktig nok ikke å forklare disse statistiske prinsippene fullt ut. Jeg hørte at man i prosjektet prøver å gjøre det overfor dem som faktisk kommer tilbake til livet. I programmet uttalte lederen for den regionaletiske komiteen at man nå, i 2008, ville krevd at man også skulle redegjøre overfor de etterlatte at avdøde hadde vært med i et forsøk.

Åpenhet er bra. Nesten alltid. Men jeg er sannelig ikke sikker på om avdødes pårørende umiddelbart skal involveres i alle de overveielser man hele tiden gjør i slike akuttmedisinske situasjoner. Påtvunget informasjon som etterlater de pårørende med tvil og usikkerhet over noe man ikke helt forstår, kan også være etisk problematisk.

Det er vanskelig nok for noen hver, selv i avbalanserte sinnstilstander, å forstå teorien bak de randomiserte forsøkene. Det er menneskelig å tro på at bare man gjør noe – at man gjør «sitt ytterste» – så er det bra. Ingen ønsker å tro at det kan være bedre å la være. Slik det faktisk var med årelatingen i mange hundreår. Derfor forstår jeg ambulansepersonellet som klør i fingrene etter å sette den sprøyta de pleier å sette. Og jeg forstår de pårørende som kan bli opprørt over at denne adrenalinsprøyta ikke inngikk i den omfattende behandlingen. Men hva om det likevel er slik at denne delen av behandlingen tar flere liv enn den redder?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media