Tilfeldighetenes diktatur

Norske filmskapere er bundet på hender og føtter.

NORSK FILM har de siste årene gjenopprettet tilliten til publikum. Norsk film går bedre enn på lenge. Likevel er det stort potensial for forbedring. Norsk Filmfond har siden opprettelsen i 2001 først og fremst konsentrert seg om å få opp volumet med de eksisterende midlene, noe som betyr at filmskaperne har måttet klare seg med lavere budsjetter og svært høy risiko. De tøffe kravene har virket skjerpende, og en viss oppstramming av bransjen har vært helt nødvendig. Norske skattebetalere får nå mer film for pengene og kvaliteten er stigende.Men bransjen preges fortsatt av tilfeldigheter, manglende handlefrihet og sårbarhet. Det har blitt veldig mye vanskeligere å finansiere prosjekter, og risikoen er farlig høy, samtidig som man knapt tjener penger selv hvis man har en stor suksess. Dette gjelder like mye for den brede sjangerfilmen som for de, på papiret, smalere filmene. Fondet har strammet inn livreima såpass hardt at hele bransjen har fått en merkelig gange. Men det går fremover på et vis. Spørsmålet er hvor lenge det holder før strikken ryker. Produksjonsmiljøet har vist at det mestrer tøffe utfordringer, nå er på tide at norske myndigheter, tv-selskapene, distributørene og private aktører ser verdien i en skikkelig satsing på norsk film de kommende årene.

ET GRUNNLEGGENDE PROBLEM som ikke lar seg løse innenfor dagens system, er at norske filmskapere og produsenter ikke har noen reell mulighet til langsiktig planlegging, talentutvikling og egen repertoarpolitikk. De mangler handlefrihet og er i praksis bundet på hender og føtter. Dette fordi hvert eneste prosjekt, lite eller stort, må klareres med staten (les: Norsk Filmfond) først. Dermed er vi fortsatt i den ulykksalige situasjon at norske filmskapere i realiteten er utøvende produsenter for staten. Argumentet for å legge ned Norsk Film as var at «staten ikke skulle produsere film». Men det er akkurat det den fortsatt gjør! Forskjellen er bare at staten nå er mer gnien med pengene, samtidig som den aldri har blandet seg mer i detaljene. Altså: Staten overlater store deler av det økonomiske ansvaret til bransjen, men krever fortsatt kontroll over innholdet, samtidig som filmskaperne får skylda dersom filmene ikke lever opp til forventningene.Konsulentsystemet har sine gode sider, men også klare svakheter. Det er vanskelige å finne konsulenter med alle de kvalifikasjoner som kreves, og selv om konsulentene vi har hatt de siste årene har gjort en meget bra jobb, så preges et slikt system i høy grad av den enkelte konsulents smak og kvalitetskriterier, og ikke minst av tilfeldigheter og kompromisser. Produksjonsmiljøet er derfor i altfor stor grad avhengig av hvem som til enhver tid sitter som konsulent og hvilke andre prosjekter som tilfeldigvis er under utvikling samtidig. Konsulentene må ta mange hensyn og har avgjørende innflytelse, men står likevel aldri ansvarlig for de filmene som produseres. Også markedsvurderingsordningen, som er ment å gi filmskaperne og produsentene større muligheter til å velge selv hvilke prosjekter de vil satse på, har i praksis begrenset verdi, fordi de kommersielle kravene er så store at det hindrer dristighet.

DET STERKESTE argumentet for dagens stramme filmpolitikk er at våre naboland har enda tøffere kår, noe som ikke en gang stemmer. Men kan vi for en gangs skyld la være og dilte etter svensker og dansker og i stedet ha egne visjoner, en egen filmpolitikk? La heller dem komme etter oss, slik de for eksempel gjør når det gjelder dokumentarfilm på kino, hvor Norge er ledende i verdenssammenheng. Filmbransjen er den eneste kulturformidler i Norge som ikke har ansvar for sitt eget repertoar. Teatre, forlag, gallerier, tv-selskaper og operaen - tenk om de alle måtte søke staten om midler til hvert eneste filmprosjekt? Slik er det i filmmiljøet. Er det rart at tilfeldighetene råder? Skal norsk film utvikle seg videre og virkelig gi norske skattebetalere valuta for pengene, må det tenkes dristigere.

HER KOMMER en frekk en: La oss lage enn tiårsplan med klare målsettinger. La oss børste støv av et gammelt forslag fra den legendariske regissøren Arne Skouen. La oss inngå en avtale mellom Staten og Den norske filmbransjen. Vi kan kalle den Arne Skouen-ordningen : Staten bevilger 50 millioner ekstra i året de neste ti årene til filmproduksjon. Disse midlene, samt 100 millioner fra den eksisterende rammen benyttes til å gi 10- 12 norske produksjonsselskaper en rammeavtale på inntil 15 millioner i året til film og tv-produksjon. Utvelgelsen av disse produksjonsselskapene gjøres av et bredt sammensatt utvalg med nødvendig kompetanse. Søknadene må innholde klare planer for repertoar, hvilke talenter som er knyttet til selskapet, egenkapital, markedsstrategier, historikk osv. Samtidig opprettholdes konsulentordningen for å ta hånd om prosjektsøknader fra de selskaper som ikke kommer med i ordningen, slik at den etablerte bransjen hele tiden utfordres av andre talenter. Det opprettes et eget billettstøtte-fond, slik at store utbetalinger ett år ikke rammer produksjonen for det påfølgende året. Tilbakebetaling fra produksjonsselskapene øremerkes til dette fondet, og Staten garanterer for eventuelle overskridelser de årene norsk film går spesielt bra. Over tid vil det utjevne seg og bli selvfinansierende. Staten pålegger tv-selskapene å investere betydelig høyere summer i norske filmer enn hva som er tilfelle i dag, hvor de får dem til dumpingpriser. Etter fem år evalueres de utvalgte selskapene og de som har oppnådd svakest resultater, basert på en kombinasjon av økonomiske og kunstneriske kriterier, mister bevilgningen til fordel for nye selskaper. Norsk filmbransje lover med denne avtalen å oppnå en stabil markedsandel på 20- 25 prosent av kinobesøket, norske filmer skal sees av flere skattebetalere pr. brukte skattekrone enn i dag og konkrete resultater utenlands skal oppnås i løpet av 10-årsperioden. Dersom ordningen ikke fungerer som ønsket, legges den ned og bevilgningene går tilbake til dagens nivå.

ARNE SKOUEN-ORDNINGEN vil rette opp en lang rekke svakheter i dagens produksjonsmiljø: Produsentene får repertoaransvar, og kan tenke langsiktig både hva gjelder prosjekter og talenter. De kan f.eks. gi de største talentene kontrakter på flere filmer. Regissørene og manusforfatterne får langt flere steder å gå med sine idéer og kan inngå langsiktige samarbeid. Konsulentene får en langt mer presis oppgave i å finne talenter som faller utenfor det utvalgte miljøet og Norsk Filmfond kan tenke i langt større perspektiv fremfor å detaljstyre bransjen ned til hvert enkelt komma i manuskriptene. Ikke minst vil norske skattebetalere få mer valuta for pengene sine. En slik satsing vil gi oss 20- 25 norsk filmer i året med forsvarlige budsjetter som sikrer kvalitet. Et mangfold som både blir mer konkurransedyktig og dristigere fordi filmskaperne har en helt annen handlefrihet. Samtidig vil risikoen for å miste den gunstige ordningen virke skjerpende. Ansvaret blir tydeliggjort som aldri før: De som får bevilgningene må levere varene. Punktum. Arne Skouen var ikke en glimrende regissør for ingenting, han var forut for sin tid, og hadde store visjoner. Det etterlyses frekkhet, dristighet og mot i norsk film. Hva med litt av det samme også fra de bevilgende myndigheter?