Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Tilfeldighetenes mystikk

Gud døde ved inngangen til det forrige århundre. I kjølvannet av teoriene til blant andre Darwin og Nietzsche, var det ikke noe større mesterstykke å avlive Ham.

I det vakuum som oppstod, har menneskene siden prøvd å finne ny, solid grunn. På 90-tallet ble den vestlige verden hjemsøkt av en av de mindre solide grunner. I mangel på et bedre navn vil jeg kalle denne nye grunn - eller religion - for tilfeldighetenes mystikk.

Det hele begynte med en liten bok som kom i 1993: The Celestine Prophecy, skrevet av forfatteren James Redfield. Boka er på mange måter kvintessensen av den religiøse bevegelse som har fått betegnelsen New Age. En av hovedideene i boka er at mange av de tilfeldige hendelser mennesker utsettes for gjennom livet, på langt nær er tilfeldige, men har en eller annen større orden eller mening ved seg. Det eksempel Redfield benytter mest, handler om det tilfeldige møtet mellom mennesker: «Hadde ikke disse to tilfeldigvis vært på samme tid til samme sted, ville dette viktige møtet som senere førte til et fortrolig og nært vennskap eller ekteskap, aldri funnet sted». I det jordiske kaos mennesket beveger seg i, er det likevel en orden og et mønster som skaper mening, og denne ordning er alle disse gode, meningsfulle tilfeldigheter som man daglig omgir seg med, og som vil en godt. Det lyder vakkert - tilfeldighetene har endelig fått sin fortjente verdi.

Problemet med å tillegge tilfeldigheter verdi, er at verdier alltid kommer i to former: Konstruktive og destruktive - ode og onde. Det betyr at dersom det finnes gode tilfeldigheter, må det også finnes onde. Merkelig nok er det ingen av de troende som snakker om de onde tilfeldighetene - altså de gangene tilfeldighetene vil det slik at man var på feil sted til feil tid, at man isteden for å finne sin rette ble slått ned eller ranet. Men sånt skjer også. I slike tilfeller har man riktignok bare uflaks, og man må ikke skylde på tilfeldighetene - for tilfeldighetene vil deg bare godt.

Redfields tanker er på langt nær nye. Ideen om at det finnes overordnede prinsipper som styrer menneskers liv, og som ikke følger loven om årsak og virkning, har eksistert i ualminnelige tider. I Astrologien finner man for eksempel noe av det samme: En kobling mellom fødselssted/tid, og stjernenes plassering i kosmos ved dette tidspunkt - et forhold som påvirker menneskets skjebne på mystisk vis.

I Vesten er det spesielt én person man tenker på når man snakker om en tilfeldighetens filosofi: Den kjente, sveitsiske psykoanalytiker Carl Gustav Jung. Jung utviklet et begrep han kalte synkronisitet, og han ga ut en bok med samme navn i 1952. Synkronisitet er ifølge Jung et prinsipp som sier at det finnes en akausal, meningsfull forbindelse mellom indre tanker/følelser og den ytre virkelighet. Et eksempel vil være en person som i forkant av en flytur får sterke ubehagsfølelser og tanker om at flyet kommer til å styrte. Personen går derfor ikke om bord i flyet, og flyet styrter. Her vil det være vanskelig å finne en logisk grunn til dette sterke ubehaget, hvis ikke da personen i utgangspunktet led av flyskrekk. Jung utviklet, basert på egne opplevelser, en teori om slike akausale sammenhenger.

I de siste årene har også litteraturen og filmen begynt å gjøre tilfeldighetene til gjenstand for underliggjøring. Det mest kjente eksempelet i Norge er Erik Fosnes Hansens roman Beretninger om beskyttelse. Den er etter mitt skjønn en strålende bok som viser tilfeldighetenes spill fram på en fascinerende måte, uten at forfatteren som sådan kommer med entydige konklusjoner over hva disse tilfeldighetene er. Han viser dem fram for leseren, så kan leseren avgjøre hva han/hun vil tro om dem. I sommer går det en film på norske kinoer som også gjør et nummer av tilfeldighetene: Magnolia. Filmen begynner med tre fantastiske historier om tilfeldighet, og etter filmfortellerens oppfatning er disse tilfeldighetene ikke bare noe som skjer, til det er historiene for utrolige. Litteraturen og filmen har alltid spilt på merkelige tilfeldigheter som et virkemiddel for spenningens og handlingens skyld. Men disse har tradisjonelt sett vært implisitte og ikke i seg selv et tema. På 90-tallet ser man at kunsten eksplisitt tematiserer disse underlige tilfeldigheter. Dette er ingen tilfeldighet: kunsten har til alle tider tatt opp i seg de strømninger som rører seg i samfunnet.

Men om tilfeldighetene ikke har noen større magi ved seg, hva da?

For å nærme oss tilfeldighetene på en annen måte: la oss for et øyeblikk hengi oss til den mindre fantastiske, men desto mer kjedelige, statistikk. Man kan spørre: Hvor mange hendelser er et menneske med på i løpet av en dag? Dette er kanskje et underlig spørsmål, for hva er egentlig en hendelse? Å blunke er en hendelse, å gå på do er en hendelse, å sitte på kafé er en hendelse, å tenke en tanke er også en hendelse: Hendelser er grovt sagt alt det som skjer i et menneskes liv, og som man i ettertid kan referere til som «en hendelse». Er det mulig å anta at et gjennomsnittsmenneske i løpet av en dag opplever og igangsetter 10000 hendelser? Ja, det høres ikke urimelig ut - det er sannsynligvis flere - det hele kommer selvsagt an på hvor detaljert man går til verks. Å spise frokost kan sees på som én hendelse, men selve frokosten består igjen av mange mindre hendelser, som for eksempel å løfte kaffekoppen og smøre på brødskiva. Er det da sannsynlig at man i løpet av en uke, og altså 70000 hendelser, under én av de hendelsene oppstår en situasjon som kan virke som en skjebnebestemt tilfeldighet? Ja, det er sannsynlig. Statistisk sett er det muligens merkelig hvis en slik hendelse ikke inntreffer - ihvertfall hvis vi utvider tidsspennet fra en uke til en måned.

Vi kjenner alle til et bestemt fenomen: Du tenker på en venn du ikke har hørt fra på lang tid, du skal til å ringe denne vennen, men like før du tar av røret, ringer denne vennen deg. Så merkelig. Er dette en tilfeldighet med større mening, eller er det bare en statistisk tilfeldighet? De troende klamrer seg til håpet om at det er det første, men kanskje er det det siste. Vi skal være klar over en ting. Det er lenge siden en sivilisasjon har vært så meningssøkende som vår egen. Vi har en sterk tendens til å stille oss selv utenfor livet for å prøve å finne en mening med livet. Og når det så oppstår hendelser som virker underlige, men som oppstod av en ren tilfeldighet, er vi meget raske til å opphøye denne hendelsen til noe annet enn en tilfeldighet. De mest troende ser tilbake på hendelsen og bruker den som bevis for at det må finnes en Større Mening.

Den menneskelige psyke virker på mange måter og nivåer, men det kan se ut til at én mekanisme er helt avgjørende for vår overlevelse: Evnen til å ta vare på det meningsfulle og fortrenge og glemme det nøytrale og meningsløse. Vi husker den gangen vi tenkte på vår venn like før han ringte; vi glemmer de gangene vi tenkte på den samme vennen hvorpå han ikke ringte. Vi husker de gangene vi var urolige før flyturen og flyet måtte ta en nødlanding; vi husker ikke de gangene vi var urolige før flyturen og flyturen gikk helt som normalt. Slik har det alltid vært - forskjellen er at vi nå gjør denne menneskets måte å fungere på til religion. De troende snakker om meningsfulle tilfeldigheter som bevis for en Større Mening; ingen troende snakker om meningsløse tilfeldigheter som bevis for en Større Meningsløshet. Dette er selvsagt ikke underlig - poenget med tilfeldighetens mystikk er som i alle andre religioner. Man fortrenger det meningsløse og klamrer seg til meningen.

Tilfeldighetenes mystikk er muligens en religion, men mest av alt er denne mystikk et av mange symptomer på vår tid: meningstomhet. Vår søken etter mening har gått over fra å være en menneskelig og naturlig aktivitet for overlevelse, til å bli en ekstrem og pervertert jakt på fantastiske hendelser og tilfeldigheter.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media