Tilfeldigheter bestemmer

Er det noe som er vanskelig for mange psykisk syke, så er det å kjempe for seg selv.

FORGJEVES: Malin Johansens åpne brev til Jonas Gahr Støre (bildet) har berørt artikkelforfatteren, som selv er pasient.  Foto: Agnete Brun
FORGJEVES: Malin Johansens åpne brev til Jonas Gahr Støre (bildet) har berørt artikkelforfatteren, som selv er pasient. Foto: Agnete BrunVis mer
Debattinnlegg

Da jeg leste Malin Johansens innlegg «Syk, men ikke syk nok», ble jeg lei meg. Jeg får hjelp, helt gratis, av fantastisk dyktige mennesker. Men hvorfor får jeg hjelp og ikke Malin? Jeg tror det skyldes tilfeldigheter og et tilbud som ikke møter behovet. Tilbudene eksisterer, men man må være frisk nok til å vente i kø, og til å kjempe for sin egen rett til hjelp. Men er det noe som er vanskelig for mange psykisk syke, så er det å kjempe for seg selv.

Selv var jeg så heldig at jeg hadde en fastlege som tok denne kampen for meg. Jeg var ikke kommet langt i sykdomsforløpet før fastlegen min skjønte at her var det noe alvorlig galt. Jeg mistet altfor mye vekt, ville ikke gå ut av huset og var så deprimert at jeg ikke klarte å se noen i øynene. Legen min tok alle disse tegnene på alvor og sendte meg kjapt videre i systemet, samtidig som hun selv fulgte meg tett. Dette er ti år siden. Det gikk bra. Veldig bra.

Jeg tok bachelorgrad, mastergrad og fikk fast jobb. Så fikk jeg et alvorlig tilbakefall. Da var legen der igjen, før jeg hadde rukket å tenke meg om, hadde hun henvist meg videre. Nå har jeg vært innlagt i tre måneder. Jeg er heldig fordi jeg får den hjelpen jeg trenger og fordi jeg er omringet av mennesker som er fulle av omsorg og kunnskap. Jeg tviler ikke på at min historie vil ende godt. Men hvis jeg ikke hadde hatt noen til å kjempe kampen for meg, tviler jeg på at jeg hadde fått den hjelpen jeg trenger. Jeg hadde ikke selv vært i stand til å kjempe.

Som pasient har jeg observert hvordan sykehuset sliter med å møte behovet. Det er stadig pasienter i kø, og et press om å få flest mennesker gjennom systemet på kortest mulig tid. For ikke å snakke om de fryktede budsjettene. De som ikke gir rom for flere pasienter, som ikke har en eneste krone å avse til utflukter eller sosiale tiltak. Og ikke minst, budsjetter som ikke gir rom for å holde sykehuset i drift gjennom sommeren. I år er min post sommerstengt. I åtte uker må flest mulig pasienter skrives ut, eller være i permisjon hjemme, fordi sykehuset ikke har penger til å drive to poster forsvarlig gjennom en sommer. For meg er det et paradoks at man kan «sommerstenge» et sykehus og si: Gidder du ta ferie fra sykdommen din i åtte uker? Vi skulle gjerne hjulpet deg, men vi har ikke råd.

Å lege en psykisk sykdom tar tid. Jeg skulle ønske jeg kunne bli frisk i morgen, men jeg har skjønt at jeg må bruke den tiden det tar. Heldigvis får jeg lov å bruke det, men jeg tenker ofte på pasienter som Malin, som forgjeves står og banker på døren.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.