Tilfellet Fritz Moen

Det er lett å bli engasjert av Tore Sandberg.

BOK: Det er noe bjørneboesk over anklageskriftet «Overgrepet». Der Jens Bjørneboe engasjerte seg for Fredrik Fasting Torgersen, som i 1958 ble dømt til livsvarig fengsel for drapet på en 16-åring, retter journalist, forfatter og privatetterforsker Tore Sandberg sin harmdirrende pekefinger mot rettsvesenet som justismyrdet Fritz Moen (1941-2005). Moen ble dømt til 21 års fengsel for drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad på slutten av 1970-tallet. I 2004 og 2006 ble han frikjent.

True crime

Tore Sandbergs argumenter overbeviser. Det skulle bare mangle, siden hans funn førte til frifinnelse av Moen. Men han skriver også overbevisende. Sandberg har nok finlest sin andel kriminallitteratur. Her er det cliffhangere på omtrent hver side. Samt andre kunstferdige grep, som man gjerne kan ha et distansert forhold til: Innimellom tar han pause i sin egen argumentasjonsrekke med et «stopp et øyeblikk». Hvem er det da Sandberg snakker til? Seg selv? Kameramannen? Når Moen dør, legger Sandberg inn en passasje i du-form. Sandberg snakker til Moen, som verken kan høre ham eller lese bøker. De sentimentale ordene er derimot egnet til å lirke tårer ut av leseren.

Enestående?

Sandberg er heller ikke en utpreget beskjeden mann: «Jeg lar meg ikke skremme av å måtte lese noen tusen sider selv om mye av det jeg leser, burde være egnet til å skremme vannet av enhver», skriver han. Han kaller justismordene mot Fritz Moen «enestående i den vestlige verden i fredstid». Påstanden er enten en selvfølgelighet, siden hvert tilfelle alltid er unikt, eller så burde den vært begrunnet. Det vrimler av justismord i moderne vestlig historie. For eksempel: Den spanske nasjonalforsamlingen fordømte nettopp Franco-diktaturet, som fengslet og henrettet tusenvis av uskyldige mennesker fram til 1975. Og hva med USA? Nylig avdekket tv-programmet «60 Minutes» at nye 250 mennesker kan være uskyldig dømt/drept i USA fordi man har oppdaget at skytevåpen og kule ikke så enkelt lar seg matche likevel.

Provosert

Mot slutten i den kronologiske gjennomgangen, etter at Moen har blitt renvasket av Høyesterett, forteller Sandberg at han blir så provosert at det «tvinger meg til å skrive bok. «Den totale mangel på ydmykhet hos aktørene gjør at jeg må fortelle Fritz Moens historie. Det er den boka du nå har lest. Jeg greier ikke å la dette bli liggende under glemselens slør. Sannheten må fram.» Er provokasjon et godt motiv for å skrive ei bok om «sannheten»? Den samme drivkraften lå bak Bjørneboes engasjement, for eksempel i teaterstykket «Tilfellet Torgersen» (1973). Men Bjørneboe var en fri intellektuell. Tore Sandberg er hattekledd som en stumtjener. Tidvis inntar han rollen som forsvarsadvokat, stundom objektiv gravende journalist, snart innleid etterforsker, ansatt av Se og Hør. Provokasjon som motivasjon likner oftere på gjengjeldelse enn objektivitet, uten at det nødvendigvis har noe å si for troverdigheten. Noe kan være både sant, og en hevn.

Se og Hørs mann

Ukebladet Se og Hør får så mange takksigelser at man skulle tro boka var utgitt av Aller-konsernet. «Jeg sender varme tanker til Knut Haavik og Se og Hør som har gjort det mulig for meg å kaste meg på flyet». Sandberg kunne reflektert mer over dilemmaet, spesielt slik det må ha fortont seg for Fritz Moen. Sandberg jobbet med Moen-saken som ansatt av Norges største sladderblad. Det var også Se og Hør som betalte Sandbergs utgifter i forbindelse med etterforskningen. Sjefredaktør Nelvik stilte opp i begravelsen. Pressekonferanser ble avholdt i Se og Hørs møterom. Når Moen fikk beskjed om den første frifinnelsen, er intimitetstyrannene på plass. «Ettersom Se og Hør har støttet gjenopptakelsesarbeidet økonomisk helt fra første stund, foreslår jeg at bladet skal få være med når Fritz får vite resultatet fra Høyesterett.» Kunne Moen, på noe som helst tidspunkt, sagt nei til å stille opp til intervju og fotografering, uten å kutte av den hånda som fôret ham?

Kjendisrettssikkerhet

Inntrykket man sitter igjen med er at likhet for loven i Norge er lik privat sponsing. Én ting er at rike folk slipper billigere unna i norske rettssaler, men i dette tilfellet var frifinnelsen av Fritz Moen avhengig av kjendisfaktoren. Se og Hør fikk Moen frikjent. Advokat Elden, som bisto Sandberg, kunne true rettssystemet med at ukebladet ville betale diverse kostnader hvis staten var for gjerrig. Hva sier det om vår rettssikkerhet? Er den prisgitt Se og Hørs gunst? Trenger man både gullkort og kjendisfaktor for å bli behandlet med respekt?

«Overgrepet» kaster lys over et uverdig kapittel i norsk rettshistorie og er skrevet så tilfredsstillende at man nødig legger boka fra seg. Takk, Sandberg. Og takk, dessverre, til Se og Hør.