ML-DEBATT: Jan Myrdal mener Bernt Hagtvets opptreden er anliggende for hans arbeidsgiver Universitetet i Oslo. Bildet er fra forrige runde i ml-debatten, der Hagtvet møtte blant annet Sigurd Allern til diskusjon. 
Foto tore Bergsaker
ML-DEBATT: Jan Myrdal mener Bernt Hagtvets opptreden er anliggende for hans arbeidsgiver Universitetet i Oslo. Bildet er fra forrige runde i ml-debatten, der Hagtvet møtte blant annet Sigurd Allern til diskusjon. Foto tore BergsakerVis mer

Tilfellet Hagtvet

BOIKOTT: Kan en akademiker som opptrer på denne antiintellektuelle måten fortsatt ha tillit?

||| • Les også: Hagtvets brev
• Edvard Hoem: Hagtvets endelause korstog
• John Olav Egeland: Kampen mot det autoritære
• Bernt Hagtvet: Man diskuterer ikke dyrevern med kobraslanger

Da jeg kom til Molde for å snakke om nasjonen og det moderne gjennombruddet i Nordens litteratur, ble jeg møtt på flyplassen av norsk fjernsyn. Professor Bernt Hagtvet hadde plutselig trukket seg fra sitt avtalte foredrag om «nasjonsbyggeren Bjørnson» fordi jeg skulle foredra dagen før.

Jeg sa jeg var beredt til å betale hans flybillett tur/retur Molde, hans hotellrom og honorar for en offentlig debatt oss i mellom, basert på sak, argumenter og motargumenter. Det står jeg fortsatt for: La oss få en offentlig debatt i Oslo på et passende tidspunkt for begge.

Men det var feil som jeg sa at noe slikt ikke har hendt meg tidligere. Etter en reise til det daværende sovjetiske Sentral-Asia i 1965 ga jeg i 1966 ut boken «Turkmenistan, en revolutions övergångsår». Jeg tok kritisk opp spørsmål som den nasjonale undertrykkelsen av turkmenerne og deres kultur, hvordan historien ble omskrevet og hva kollektivbøndene sa om at Moskva uten å høre på dem tok ut så mye vann fra elven Amu Darja at avlingene ble ødelagt og miljøet en katastrofe. Jeg ble da utpekt som fiende av Moskva uten å få mulighet til å svare. I det neste opplaget av boken publiserte jeg derfor de minst usaklige angrepene så leserne selv kunne bedømme det. I et kvart århundre var mine bøker forbudt («En illojal Europeers Bekjennelser», PAX 1970, ble beslaglagt på grensen til DDR som «fascistisk krigspropaganda»).

Artikkelen fortsetter under annonsen

I og med at Bernt Hagtvet er «professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo», blir hans oppførsel og uttalelser et spørsmål for universitetet. Kan en akademisk lærer i humaniora som opptrer på denne antiintellektuelle måten fortsatt ha tillit? Men han er ikke alene. På skandinaviske universiteter finnes det nå flere med liknende antiintellektuell atferd.

Dette er et ideologisk og akademisk uttrykk for våre staters underordnede posisjon (vi bidrar med leiesoldater i imperialismens krig) og økonomiske realiteter som at Norge faktisk er et avhengig oljemonopol med nasjonen som vedheng, og at Sverige på verdensscenen smyger som en sjakal etter de store rovdyrene i Afrika, Asia og Sør-Amerika.

I imperialistiske sentre som USA er den akademiske standarden allment høyere, og professorer av Hagtvets type ikke dominerende. På tross av vanskeligheter med myndighetene, visum og reaksjonære maktpolitikere har jeg derfor alltid trivdes bedre i Frankrike, USA, India og Kina enn i de nordiske landene hvis land, folk og kultur jeg ellers er så knyttet til.

Men professor Hagtvets opptreden og utsagn («Man diskuterer ikke dyrevern med en kobraslange», Dagbladet 3. september 2010) aktualiserer noe annet viktig. Jeg var svært nær Nic Waal [norsk psykiatrinestor, red. anm.] fra mai 1945 til hennes død i 1960; først som analysert i en reichiansk karakteranalyse, og siden som venn. Et av de spørsmålene vi resonnerte mye rundt var de emosjonelle angrepene hun, og for eksempel Ola Raknes og Wilhelm Reich, ble utsatt for av norske autoriteter. Hun mente man må lære seg å se disse overtonene som irrasjonelle karakterforstyrrelser og selv holde seg til saken, selv om det i blant ble vanskeliggjort. Jeg mener derfor både Hagtvet og jeg burde ha en diskusjon om sak, og at han bør spørre seg hva som driver ham til å handle og uttale seg på den måten han har gjort.

De spørsmålene han tar opp om mine tekster er feil stilt, de burde forbedres, «hyfsas» som vi sier på svensk. Her tar jeg av plasshensyn bare opp ytringsfrihetsspørsmålet: Det er riktig at jeg under krigen og tidlig i etterkrigstiden mente at fascisme, rasisme og krigshissing burde forhindres, men også at jeg deretter for femti år siden endret meg og gikk over til å mene at den borgerlige revolusjonens tydeligste juridiske uttrykk fantes i den svenske trykkefrihetsloven og i det første tillegget til den amerikanske konstitusjonen («first amendment»).

De sterke innkrenkningene i Sovjetunionen og de stadig mer påtagelige straffeforfølgningene av ord og meninger i Frankrike, Tyskland, det som skulle bli EU og vårt Norden var farlige og feilaktige.

Dette er ikke bare en teoretisk holdning. Erfaringen viser at den militante antirasismen og antifascismen i den sovjetiske rettspraksisen både ble utnyttet for å beskytte makten fra enhver form for kritikk, og i praksis har fått som konsekvens at nettopp de mest motbydelige formene for rasisme, etnisisme og nazisme nå har fått bred støtte (Bjørnson ville virkelig reagert mot Ungarn i dag!).

Dette har blant mye annet ført til at jeg har ansett at en Faurisson [fransk holocaustfornekter, red.anm.] ikke bør avsettes, stilles for retten eller fysisk mishandles slik som har skjedd både i Tyskland og Frankrike, men leses og møtes i sak og med argumenter. En del av det han har hevdet er riktig, en del er diskutabelt og en del helt feilaktig.

Dette har jeg ikke bare hevdet i Sverige der jeg - enn så lenge - kun risikerer å utsette meg for en Hagtvets angrep, men også i Frankrike og Tyskland der et prinsipielt forsvar for trykkefrihet og saksdiskusjonens nødvendighet nå kan betegnes som lovstridig og straffbart og mange (som jeg ikke deler politisk oppfatning med!) pågripes, stilles for retten og dømmes til fengsel.

Når det gjelder Salman Rushdie, så finnes det ingen diskusjon om hvorvidt Rushdies «Sataniske vers» skal påtales eller ikke. Hans ord er fullstendig beskyttet av vår tradisjon. Men det finnes ingen enkle sannheter, alt er dobbelt. I en annen rettstradisjon enn vår - den som Ruholla Khomeini representerte - blir Rushdies ord ulovlige.

Dette påpekte jeg. Jeg hadde levd tilstrekkelig lenge i land helt eller delvis styrt av nettopp Khomeinis normer. Veien fremover, mente jeg, var altså innsikt i historisk motsatte tolkninger og dermed muligheten for å nå en løsning.

Men det ville man ikke i Vesten og blant moteriktige venstreintellektuelle. De utnyttet Rushdie-saken til å bygge opp antiislamisme. Denne trenger de styrende i sin kamp for makt over råvarer og interessesfærer og for å skape folkehat nok til å holde nede det innhentede, innvandrede underproletariat som trengs i imperialismens land når egne befolkninger (av årsaker blant annet mine foreldre redegjorde for på 30-tallet) ikke lenger reproduserer seg.

Nå er det ikke lenger Rushdie som har ideologisk aktualitet i krigen om verdens rikdommer og for å holde den nye underklassen under hælen, nå tar det form av profeten fremstilt som rondellhund i Sverige og som karikatur i Danmark.

Av den som i ord og handling er mot imperialismen kreves derfor dialektisk tenking og bevissthet også i konfliktsituasjoner.