Tilfellet Salander

Stieg Larssons helteskikkelse Lisbeth Salander betyr trolig mer for feminismen enn mange gode, riktige debatter, skriver Stein Aabø.

Det hjertet er fylt av, renner munnen over med. Og mitt hjerte har denne sommeren vært fylt av avdøde suksesskrimforfatter Stieg Larssons kvinnelige helte-(antihelte-) skikkelse Lisbeth Salander.

Hun har riktignok ikke klart å holde meg våken om nettene. Jeg er ingen strekkleser, er bare kommet 140 sider ut i den andre av tre bøker og har ikke oversikt over hvordan hun utvikler seg. Fordelen med sakte lesing er som kjent at man kan glede seg med boka og dens skikkelser lenger. Men i den grad jeg som leser blir drevet framover, så er det unge Salanders fortjeneste. Jeg er fascinert, betatt og kanskje litt skremt.

For dere som ennå ikke er rammet av farsotten: Stieg Larsson er den svenske forfatteren som gjorde suksess etter sin død, da han etterlot seg flere mursteinstjukke manus som viste seg å være stoff som folk ikke kan få nok av. Alle bøkene er utgitt i Sverige. Mens vi venter på at den tredje skal foreligge på norsk, velger mange å lese den svenske. Larssons to helter er den voksne mannlige journalist Mikael Blomkvist og den unge kvinnelige Blitz-aktige datahacker Lisbeth Salander. Og mens ”Kalle Blomkvist” er en troverdig og relativt klassisk mannehelt i god svensk antihelt-krimtradisjon, så bryter Lisbeth Salander med de fleste kvinnelige heltemodeller jeg kjenner til. Skjønt, hun har noen likhetstrekk med Pippi Langstrømpe.

Larssons feministiske prosjekt har i norsk presse vært mindre omtalt enn bøkenes spenning, suksess og kvalitet. Men da jeg googlet på søkeordene ”Salander” og ”feminisme” fikk jeg mange treff, flest svenske. Jeg er ikke den første som har festet meg ved Salanders spesielle sider. Mange av dem er nettopp slike vi har lært å forbinde med mannlige helter. Hun er handlings- og resultatorientert. Hun er ikke opptatt av sitt ytre. Hun smiler knapt og kan bare glimtvis avsløre ømhet og da overfor leseren, ikke personen hun nærer følelser for. For å sitere en artikkel på nettstedet ”saccarina.net”. Hun er ”liten, mager, avvisende til alt og alle, markert selvstendig, antiautoritær på grensen til det umulige”. Videre har hun ”liten interesse for mellommenneskelig samhandling, liten evne til intimitet, handlekraft i stedet for nøling, hevngjerrighet i stedet for tilgivelse.” I tillegg har hun noen av de overmenneskelige superegenskapene til Guillous mannlige übermensch-helter. Hun er datageni som passerer alle tenkelig brannmurer, hun hamler opp med hvilken skurk som helst, hun redder den mannlige helt fra den visse død og uskadeliggjør de fleste skadedyr. Samtidig er hun sårbar. Den allvitende forfatter innvier oss selvsagt i hennes følelsesliv og tankeverden. Han lar oss gjennom lange partier ane hvorfor hun har blitt som hun har blitt. Det er noe i hennes fortid som ligger i mørke. Det gjør skikkelsen interessant.

Den mannlige helt er også handlekraftig, men langt mindre kontant. Han er først og fremst en rasende dyktig journalist i sin beste alder og er tildelt gode sosiale egenskaper, samt stor tiltrekningskraft på kvinner i alle aldrer. Han holder seg ikke bare med de unge i modellalderen, slik James Bond har for vane, men har elskerinner langt opp i femtiåra, kanskje det også er et feministisk poeng?

Og mens jeg undrer meg over Salanders videre ferd de neste gjenstående 1000 sidene og over hva Larsson kan ha tenkt da han skapte Salander, pågår en levende likestillingsdebatt i norske medier: I Dagbladet har vi lest om modellmammas krav til jenters ideelle vekt og mål, noe som selvsagt avstedkommer kraftige reaksjoner. I Dagens Næringsliv leser vi om velstående kvinners behov for å velge bort egen karriere for å administrere mann og barn hjemmefra. I VG står Frp-politikere fram med ønske om å få kvinnene tilbake til kjøkkenbenken. Oppslagene og debattene blir utløst av utsagn og holdninger som stadig færre deler og som det er svært lett å ta avstand fra. De politisk ukorrekte sender en serve og får en kraftig smash tilbake. Det er åpenbart nødvendig.

Kvinneskikkelsen Salander minner oss om andre, ikke fullt så opplagte, sider ved manne- og kvinnerollene. Larsson har bevisst gitt Lisbeth Salander typiske guttetrekk. På samme måte har han gjort Mikael mer omsorgsfull og omgjengelig enn typiske mannlige krimhelter. Noe tilsvarende så vi i den danske krimserien ”Forbrytelsen”, hvor den kvinnelige politietterforskeren, som nesten aldri smiler, er oppslukt av jobben og kriminalgåten mens mannen venter fortvilt hjemme. Ane Dahl Torp spurte i forbindelse med utdelingen av Amanda-prisen i fjor hvorfor man ikke like godt kunne skrive for mannlige rollefigurer, og så la kvinner overta rollen etterpå. Hun ville, som hun sa, mye heller spille Peer Gynt enn Solveig.

LES OGSÅ:

LARSSONS FEMINISTISKE PROSJEKT: Stieg Larsson har med Lisbeth Salander skapt en heltinne som kan bety mer enn mange gode og riktige debatter om feminisme. Foto: GYLDENDAL NORSK FORLAG
LARSSONS FEMINISTISKE PROSJEKT: Stieg Larsson har med Lisbeth Salander skapt en heltinne som kan bety mer enn mange gode og riktige debatter om feminisme. Foto: GYLDENDAL NORSK FORLAG Vis mer
HARDTSLÅENDE HELTINNE: Lisbeth Salander er en hacker i verdensklasse. Og et feministisk forbilde.