Tilfellet Susan Boyle

Verden har aldri opplevd en så intens jakt etter triste personer som kan forvandles foran våre øyne, skriver kronikkforfatterne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Øyeblikket er magisk. Med den første strofen av «I dreamed a Dream» overbeviser Susan Boyle oss alle. Verken ufine dommere eller en traurig forhistorie kan frata Susan Boyle talentet. Og nå, foran millioner av mennesker verden over kan hun endelig skinne som den stjernen hun er. Rettferdigheten skjer fyllest. Men gjør den egentlig det?

I ukene som følger skyller verdens sympati over Britain’s Got Talent-stjerna. Hun tapetserer avisforsider, får 34 millioner fans på YouTube og opptrer i det aller helligste av kjendisarenaer, på The Oprah Winfrey Show. Den ugifte, arbeidsledige og dertil ukyssede Susan Boyle har endelig vist oss: Det er håp for alle og alle kan vinne.

Mot denne globale bølgen av sympati virker det unødig surmaget å yte motstand. Men nettopp dens uimotståelige varme reiser noen grunnleggende spørsmål; hvordan skapes den, hvem tjener på den, og hvem fortjener den? Er det noen som driver rovdrift vår medfølelse og våre ønsker om sosial rettferdighet? Talentprogrammene er kanskje mindre groteske enn når Extreme Makeover Home Edition lager underholdning av sponsede almisser til middelklassens frafalne, men vi mener likevel at de opptrer i fåreklær.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer