Tilfellet Susan Boyle

Verden har aldri opplevd en så intens jakt etter triste personer som kan forvandles foran våre øyne, skriver kronikkforfatterne.

Øyeblikket er magisk. Med den første strofen av «I dreamed a Dream» overbeviser Susan Boyle oss alle. Verken ufine dommere eller en traurig forhistorie kan frata Susan Boyle talentet. Og nå, foran millioner av mennesker verden over kan hun endelig skinne som den stjernen hun er. Rettferdigheten skjer fyllest. Men gjør den egentlig det?

I ukene som følger skyller verdens sympati over Britain’s Got Talent-stjerna. Hun tapetserer avisforsider, får 34 millioner fans på YouTube og opptrer i det aller helligste av kjendisarenaer, på The Oprah Winfrey Show. Den ugifte, arbeidsledige og dertil ukyssede Susan Boyle har endelig vist oss: Det er håp for alle og alle kan vinne.

Mot denne globale bølgen av sympati virker det unødig surmaget å yte motstand. Men nettopp dens uimotståelige varme reiser noen grunnleggende spørsmål; hvordan skapes den, hvem tjener på den, og hvem fortjener den? Er det noen som driver rovdrift vår medfølelse og våre ønsker om sosial rettferdighet? Talentprogrammene er kanskje mindre groteske enn når Extreme Makeover Home Edition lager underholdning av sponsede almisser til middelklassens frafalne, men vi mener likevel at de opptrer i fåreklær.

I juni 2006 ble aller første episode av Got talent-formatet sendt, og det markerte et bemerkelsesverdig 30-årsjubileum for talentprogramsjangeren. I juni 1976 ble nemlig første episode av det legendariske The Gong Show sendt på lufta. Der deljet dommerne på en svær kinesisk gong når talentet skuffet, og parallellen til dagens iscenesatte talentprogrammer, med deres kjedeligere bzzeknapper, er åpenbar. The Gong Shows skaper og programvert, Chuck Barris, skjønte at mange såkalt vanlige folk har stort underholdningspotensial og at det er penger å tjene på å vise dem fram. Med det som forretningsidé lagde han programformater som siden har hjemsøkt verden, som The dating game, og regnes derfor som reality-tvs gudfar.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dagens ringmester Simon Cowell i Britain’s Got Talent, har imidlertid skjønt noe mer; man kan gjøre programmet enda mer engasjerende, og dermed tjene enda mer penger, om man i tillegg forteller historiene til deltakerne. Mer enn Susan Boyles gode sangstemme, presenterer programmet derfor den store fortellingen om det misforståtte talentet, som aldri har fått prøve seg blant likemenn, som alltid har ønsket å overbevise, men som aldri har fått en real sjanse og dermed havnet i livets skyggedal. I Susan Boyles tilfelle har livet blitt tilbrakt hjemme i barndomshjemmet i Blackburn hvor hun, etter morens sykdom og død, nå bor alene med den ti år gamle katta Pebbles.

Mange vil huske nesten samme historie i samme program for to år siden, da verden oppdaget operasangeren i den unnselige mobiltelefonselgeren Paul Potts.

Programmet tilrettelegger for en intens opplevelse av at all verdens Susans og Pauls nå endelig blir sett til tross for sin triste bakgrunn og dårlige odds. Men sannheten er at det er nettopp deres triste bakgrunn som gjør at de blir løftet fram. For historiene deres har høy kommersiell verdi for tv-industrien; en industri der tv-kanaler må kjempe stadig hardere mot hverandre og andre medier for å vinne publikums oppmerksomhet. I tv-industrien har det derfor de ti siste åra vokst ut en egen gren med ekspertise for å finne og formidle Susan’ene der ute. Vi snakker naturligvis om de store talentformatene som Idol, Got talent og X-factor, som på få år har blitt en internasjonal milliardindustri.

De har ressurser til å drive casting med en grundighet verden aldri har sett før. Store produsentteam jobber seg gjennom titusenvis av søknader og innsendte videoer, og arrangerer intervjuer og testauditions på kryss og tvers – i jakten på de mest reklameselgende syngende livshistoriene. Britain’s Got Talent-produsentene hadde i år 50 000 søknader å velge fra. Og vi som ser på når det forsmådde talentet som endelig får verdens velfortjente oppmerksomhet bør være klar over at de få som når fram til tv-skjermen er nøye utvalgt – og at vår respons er iskaldt kalkulert. I castingprosessen forberedes alle på en rolle – en prosess programledere og dommere viser stor evne til å fornekte eksistensen av. Det innebærer at de som opptrer helt uten ferdigheter for dommerne, også er nøye valgt ut med tanke på en tiltenkt effekt, noe stakkarene selv forblir lykkelig uvitende om fram til de står på scenen og dummer seg ut. De fungerer som (komisk) kontrast til de som fortjener suksess, og i mange av konseptene får vi se langt flere av disse enn av de få som krones med suksess.

Framstillingen av deltakernes liv er en strengt redigert narrativ, hvor alt som taler mot appellen tas bort. For eksempel var det ingen som fortalte at Paul Potts hadde vunnet talentkonkurranser tidligere, eller at han var skolert i opera og hadde sunget for Pavarotti. Susan Boyle var i så måte en renere diamant for produsentene, for riktignok hadde hun forsøkt seg i talentprogrammer tidligere, men aldri lykkes, og hennes hindringer virket tilsynelatende enda mer uoverkommelige. De som ser Susan Boyles opptreden på YouTube kan merke seg hvordan hun først framstilles blass og kjedelig, der hun sitter lut i ryggen og spiser matpakka si, arbeidsledig og enslig. Når hun entrer scenen klippes det til nærbilder av skeptiske publikummere, som ler og rister på hodet når hun sier at drømmen er å bli profesjonell sanger. Vi får nærbilder av de samme publikummerne som holder seg for munnen og reiser seg av begeistring når Susan begynner å synge.

Den syv minutter lange fortellingen om Susan Boyle er komprimert og velregissert. Dette er ikke lavbudsjett reality-tv slik noen kanskje husker det fra Kråkeslåttet, men det aller beste showfjernsyn har å tilby. Det er verdt å merke seg at bare to-og-et-halvt av de sju minuttene består av sangopptredenen, og selv YouTube-videoene som er klippet ned til to minutter vier mer tid til historiefortelling enn sangopptreden.

Etter 10 dager hadde Susan Boyle godt over 50 millioner avspillinger på YouTube, og har gitt alle fra Oprah Winfrey til Tommy Sørbø og Arnhild Skre ny tro på individets ukuelighet.

Alt dette hindrer ikke at det faktisk er rørende og fint at noen endelig blir sett, etter ikke å ha blitt sett, men sjansen til å lykkes for de mange, blir ikke større av at det regner glitter på de få. Disse talentprogrammene er nettopp tv-programmer og ikke rettferdige sangkonkurranser. For deltakerne er det som et urettferdig lotteri, hvor deres livshistorier fungerer som råstoff for multinasjonale mediekonglomerater. Det er ikke Susan, Paul eller Kurt som virkelig fortjener vår medfølelse, men alle de andre askeladdene. De som har fulgt den nyliberale tv-gudens bud – alle har en sjans til å nå stjernene, kast deg ut i det nå! – men like fullt sendes tilbake til grua etter å ha tjent rollen som nasjonens narr.