Tilføyelser i en glemmebok

I en rekke spenstige korttekster, noen nærmest dikt, skapes skisser av et liv.

«Min mor er død og det rykker i livet.» Det er en av opplevelsene jeg-personen i Espedals bok forsøker å glemme, eller å huske? Espedals forrige bok het «Blond», og hadde undertittelen «erindring». Årets bok, «biografi.» har den kryptiske undertittelen «glemsel», og alt her finner vi et av bokas mange paradokser. Jeg-personen skriver angivelig i et forsøk på å hviske ut smertefulle erfaringer, og han skriver i en selvprodusert sjanger, sjangeren «glemsel». Hva leger mest, erindring eller glemsel? Glemselen er en trussel mot erindringen, biografien. Men den er også en forutsetning for å gå videre.

Boka er tredelt, der den første delen bl.a. består av tilbakeblikk på hjem, familie. Andre og tredje del inneholder en originalt skildret kjærlighetshistorie. Hovedpersonen forteller om forvandlingen i møtet med kvinnen. Han blir varmere, mykere. Subtile og fragmenterte skildringer av forholdet gir likevel klar beskjed om styrken i det. I teksten «roman.» finner vi denne utfordrende hyllesten: «Med henne har jeg fornemmelsen av at jeg er sammen med en hel roman.» Det er som om kvinnen spinner ham inn i ren fiksjon. Han vil, og vil ikke være der.

Om denne teksten er virkelighet, slik biografien tradisjonelt fordrer, er heller uinteressant. Troverdig og nært er det. I den siste teksten, «forbi.», har fortelleren tapt sin kvinne, og da skjønner han best at han elsker henne. Det er kanskje bokas sterkeste tekst.

Det i livet vi helst vil glemme, dominerer minnene våre. Alt er forgjengelig, og hvor fins lykken? Eller som det sies i boka:

«Gå.

Det er ingen sak å reise, se nye steder, vanskeligere er det hver dag å gå den samme ruten, se de samme stedene, på en ny måte, kanskje, men likevel, de samme gatene, de samme husene, for å finne en ny tanke, en helt ny måte å være den samme på.»