Tilgi «fordi jeg fortjener det»?

Ingen vet best hvordan man skal forholde seg til et overgrep. Tilgivelse er en personlig sak.

TILGIVELSE INGEN PROBLEMSTILLING: «Å så unødig tvil om min måte å forholde meg til gjerningspersonen på i en stor norsk avis, er arrogant», skriver kronikkforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix
TILGIVELSE INGEN PROBLEMSTILLING: «Å så unødig tvil om min måte å forholde meg til gjerningspersonen på i en stor norsk avis, er arrogant», skriver kronikkforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Teksten ble publisert 15. juli.

Under overskriften «Tilgir de tre som voldtok meg» forteller Monika Kørra i Dagbladet 27. juni at hun ønsker å hjelpe andre voldtektsofre. I artikkelen er tilgivelse av gjerningsmennene viet stor oppmerksomhet. Det direkte budskapet fra Kørra er: «Jeg skjønner veldig godt at det er vanskelig å tilgi, men gjør det for din egen del». I to oppfølgingssaker forteller Dagbladet om to advokater og en kjendis som alle uttrykker begeistring over Kørras medieutspill. Disse artiklene gir meg en reaksjon som kalles retraumatisering. Det oppleves som om jeg er satt tilbake i tid, til den gang et overgrep mot meg akkurat hadde skjedd.

Tilgivelse er å gi opp vonde følelser for en som har krenket deg, og ikke ønske denne personen straffet. Forsoning, som er gjenopprettelse av et brutt fellesskap mellom to stridende parter, står sentralt her. Det er også moralske formål. Tilgivelse er et fundament i siviliserte samfunn. Mulighet for tilgivelse er noe av det som ligger bak når rettsstater gir dømte fanger, som har tatt sin straff, en sjanse til å komme ut i frihet igjen.

Det ser ut til at det hersker noe uenighet og forvirring rundt hva dette komplekse begrepet betyr. For Lene Alexandra Øien er det «raust» og «beundringsverdig» å tilgi en overgriper. For Kørra er det noe hun gjør «for sin egen del». Ikke sjelden hører man folk si at de «tilgir for å komme seg videre i livet». Men hva ligger da til grunn for tilgivelsen? Hvordan en enn vender på ordet tilgivelse så kan jeg ikke finne en definisjon som ikke inkluderer forsoningsbegrepet.

En kveld, høsten 2005, feiret jeg min 25-årsdag sammen med venner. Fra klokka halv tolv, og jeg var på vei til byen, hadde jeg bare fire korte glimt av hukommelse fram til jeg våknet til bevissthet igjen, etter sju timer. Som bilder du ser når du drømmer. Bildene i hodet var omtrent slik: En gul vegg, en trapp, en seng. Denne trappa, viste det seg, førte meg inn til det stedet hvor jeg våknet opp av at jeg ble voldtatt.

En fremmed person forgrep seg på meg. Jeg begynte å gråte med det samme jeg våknet og forlot stedet. Selv om det er en mager trøst, så har vissheten om at jeg fikk stanset overgrepet når jeg kom til bevissthet, hjulpet noe å tenke på i ettertid. Jeg fikk vist min egen vilje, min selvbestemmelsesrett, midt oppi det hinsides overgrepet som allerede var begått.

En uopprettelig skade var skjedd. Voldtektsmannen gikk fri etter bare ett avhør. Jeg gikk fra det stedet, hvor mitt liv endret seg til å bli en kamp for å overleve, med en hånlig hilsen fra gjerningsmannen. Det nærmeste man kom ett «brutt fellesskap» her, jamfør forsoningsbegrepet, var en voldtekt. Jeg ble kvalm av oppfordringen om å tilgi.

Begrunnelsen Kørra gir for at voldtektsofre gjør best i å tilgi gjerningsmenn, er at man ikke skal bruke energi på «slike kriminelle». Hun sier samtidig at hun vil skrive ei bok sammen med en av overgriperne. Kørra sier at hun er takknemlig for at de som forgrep seg på henne fikk livstidsdom i USA. Samfunnet skal straffe hardt, mens ofre for voldtekt skal tilgi.

Hva er budskapet fra Kørra? Skal jeg fortrenge følelser? Invitere voldtektsmannen til å skrive en bok? Om overgrep? Jeg har bare denne retten i forhold til overgrepet: Å kunne forholde meg til det på en tankemessig og atferdsmessig måte som er rett for meg. Jeg har min fulle rett til å ha vonde følelser overfor overgriperen. Å så unødig tvil om min måte å forholde meg til gjerningspersonen på i en stor norsk avis, er arrogant.

Jeg er fornøyd med min måte å forholde meg til overgrepet på. Jeg ser på voldtektsmannen som det største offeret, ikke meg selv. Jeg forholder meg til den personen som en ikke-person. Jeg plages ikke av følelsen av harme, men derimot av følelser av hjelpeløshet og sorg. Jeg vet at jeg fortrenger såkalte vonde følelser som bitterhet, harme og sinne i stor grad. Det gjør jeg blant annet fordi jeg ikke opplever at behovet for at samfunnet ser uretten og for at gjerningspersonen stilles ansvarlig, imøtekommes. Sinne har en funksjon. Jeg skulle gjerne kommet i nærmere kontakt med den følelsen når det gjelder overgrepet og gjerningspersonen.

Voldtekt er å krenke en persons rett til å bestemme over, og dermed motsette seg, inngrep i egen kropp. Blant de mest sentrale målene på velferdsnivået i et land, er samfunnets beskyttelse av borgernes rett til å bestemme over seg selv. Voldtektsofre har fått merke så altfor godt hva tap av selvbestemmelse betyr. Det er en av grunnene til at fagfolk påpeker viktigheten av hjelp og råd på voldtektsofrenes premisser. De siste dagene har jeg opplevd frykt og gjenopplevelser av traumet. Det har gitt et sterkt følelsesmessig ubehag, og innimellom også destruktive tanker.

Avisopplagene ga følelsen av at min vilje, ikke blir respektert og sett. Halvparten av alle voldtektsofre utvikler posttraumatisk stresslidelse. Til sammenlikning har ti prosent av dem som har vært vitne til krigshandlinger denne lidelsen. Det er vanlig å bli sosialt isolert og få problem med nærhet og intimitet. Tanken om å gjøre slutt på livet kommer også for noen. Det finnes ikke noe vitenskapelig holdepunkt for å påstå at tilgivelse av gjerningsmenn er det beste for voldtektsofre.

Tilgivelse har en positiv effekt på voldtektsofre sier Kørra. For meg er det mere nærliggende å tenke at ofre som sier de tilgir overgripere, som til og med forsvarer eller benekter voldtekt, undergraver sin egen verdi. Det er et uttrykk for selvrespekt å protestere om noen mener de har rett til å voldta.

Ifølge «Senter mot seksuelle overgrep» i Telemark, er jeg ikke alene som voldtektsoffer om å reagere på medieoppslag om voldtekt. Det er svært viktig at media skriver om overgrep, men at det har betydning at man er klar over faren for retraumatisering blant overgrepsutsatte om nyansene uteblir, sier de.
Pressen må også akte seg for å gi et signal om at «voldtektsmareritt», ordet Dagbladet ofte bruker om traumene, er underholdning, mener jeg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.