Tilhørighetens flauhet

I NORGE ER MAN FRA STEDER. Uansett hvor lenge man har bodd i Oslo eller Stavanger, er man fra Fredrikstad eller Båtsfjord. Eller omvendt. Det er kanskje derfor vi forholder oss til stedene våre omtrent som til foreldre: Vi har ikke bedt om å få dem, vi synes de benytter enhver anledning til å sette oss i forlegenhet, men vi synes dømt til å elske dem livet ut like forbanna.

Da jeg flyttet til min middels lille by som guttunge, snakket jeg Oslo-dialekt. Dette medførte at jeg raskere enn andre innflyttere fikk banket inn kjærligheten til mitt nye hjemsted. Sjetteklassinger med svarte hår på overleppa langet ut med svære, åpne never så jeg kunne kjenne nikotinlukten av deres patriotiske fingre som la seg som klamme ørevarmere rundt det tønneformede, snauklipte hodet man disponerte på den tida.

«Kjæften din sjøl,» brølte de overleppebehårede, selv om jeg ikke kunne huske å ha bedt noen holde kjeft. Jeg skjønte i det hele tatt ikke så mye av dette blinde og døve raseriet, annet enn at det hadde å gjøre med at Oslo var en større by, hvor folk «trudde dæm va nokka» og av den grunn alene kunne ha bruk for en lusing. De hadde muligens rett i det, men det var også noe som stakk dypere, noe som hadde mindre med Oslo og mer med min nye hjemby å gjøre. Og jeg har kommet til den overbevisning at dette noe er en grunnleggende flauhet. Den samme flauheten som du føler når faren din plutselig dukker opp i klasserommet fordi du har glemt matpakka eller gymklærne. Du er flau over å være glad i og kanskje stolt av noe du vet at ingen andre kan skjønne at er noe å være stolt av. Derfor er foreldre og små steder rett og slett pinlige greier. Og det er ingenting som gjør oss mer forbanna enn å bli satt i forlegenhet.

I MITT TILFELLE


starter denne flauheten hvert år under jazzfestivalen i juli, når flyet fra Oslo stuper ned i den tilsynelatende evige grå skysuppa som ligger som en forbannelse over byen min, og jeg tenker drittby, samtidig som jeg har ørene på stilk for å oppfange eventuelle solbrune østlendinger stønne i meteorologisk forakt, beredt til å gripe inn og juge på byen hundre soldager i året om det skulle bli nødvendig.

Jeg deler drosje inn til sentrum med en førstegangsbesøkende fra Bergen og håper i det lengste at han vil bemerke den storslåtte naturen uten at jeg behøver å nevne den selv. Da han ikke sier noe, begynner jeg i stedet å unnskylde den arkitektoniske mishandlingen som har vansiret byen min de siste desenniene.

«Typisk norsk,» sier han trøstende, men legger så til: «Byen ser jo ut som en rosemalt bensinstasjon.»

Jeg sier ikke mer og lar ham betale hele drosjeregningen.

Apropos drosje, i Ketil Bjørnstad/Ole Paus' «Turen til Gallia» drives vennlig harselas med en oppblåst drosjesjåfør som gjerne vil ha understreket at min lille by har avlet en steinrik fisker og sjefen for et kristent parti. Ole Paus treffer spikeren på hodet, men hvem i helvete har gitt ham rett til det?

Samme ettermiddag, på byens hundremillioners Mekka, klarer min fotballklubb, landets nest rikeste, så vidt å slå et snart nedrykningsklart Kongsvinger. Jeg skifter på å være flau og stolt.

Jazzfestivalen åpnes påfølgende formiddag ved bysbarnet statsministeren som hyller hjemstedet på sin besynderlige, egenkonstruerte variant av vår bys dialekt, men det er heldigvis ikke så flaut som når den steinrike fiskeren forsøker å snakke finanslivets riksmål. Byens innbyggere klapper høyt når statsministeren avslutter med følgende punchline: «Jazz er bra, Molde er bra!» Jeg håper at det ikke er så mange utenbysfra til stede, for utsagnet høres ut som den type mantra psykologer anbefaler for folk som sliter med selvfølelsen, og det skal for pokker ingen som ikke er fra byen komme her og si at vi gjør.

I GÅR VAR JEG på en fin konsert, og etterpå drakk jeg et glass vin med venner som snakker byens dialekt helt perfekt. Noen av dem har glemt hvorfor de en gang i tida ikke kunne tenke seg å flytte hjem fra Bergen og Oslo. Etter et glass til begynte jeg å se poengene deres. Da jeg kom hjem på kvelden studerte jeg overleppa mi lenge i speilet. Når var det egentlig den fikk svarte hår?