«Vi trenger alle en følelse av tilhørighet», skrev Frp's Christian Tybring-Gjedde i sitt innlegg den 3. januar. Han kunne ikke hatt mer rett. Grunnlaget for et harmonisk samfunn er ikke en tvunget assimilering inn i en bestemt forståelse av «hjem» og «kultur», men en anerkjennelse av at alle ønsker å høre til.
Kulturdebatten som har gått siden desember 2012 vitner om en tilhørighetskrise i Norge. Utgangspunktet for krisen skal være forandringer «ovenfra». og i diskusjonen settes majoriteten opp mot en liten minoritet innvandrere - indirekte definert som «muslimer». Som en kvinne som ikke helt passer inn i de dominante forestillingene av «norsk» og «syrer», har mine tilhørighetsfølelser blitt satt på prøve utallige ganger i løpet av mitt liv, både i mitt hjem, i Syria og i Norge. Hva skal egentlig til for at jeg skal nyte full tilhørighet? Har noen mer rett enn andre til å oppleve en følelse av tilhørighet i Norge?
Forestillingen av nasjonen som et «hjem» er et typisk trekk ved kultur- og innvandringsdebatten som herjer over Vest-Europa. Der er spørsmål rundt nasjonalidentitet, nasjonale verdier, nasjonale lover og statsborgerskapsprøver for innvandrere sentrale. Det er ironisk at denne utviklingen av nasjonalpatriotiske følelser sprer seg i samfunn som anser seg for å være «postnasjonale». Det norske samfunnet har aldri vært så mangfoldig med tanke på etnisitet, religion og kultur som det er i dag. Men det er nettopp det økende mangfoldet som stort sett forklarer den fornyede populariteten av ideen nasjonen-som-hjem. Som et fast og uforanderlig sted hvor de innfødte tilhører. En plass som er deres. Denne ideen blir brukt som «støtte» for den innfødte majoriteten som føler seg «overveldet» av disse «fremmede» og nye naboene.
Flere politikere, spesielt fra høyresiden, tror tydeligvis at noen folk er mer berettiget enn andre til å bo og leve visse steder. Det virker som om denne troen oppstår fra en type primitiv tenkning hvor steder er eid av «innfødte» grupper som nyter spesifikke rettigheter, blant annet retten til å tilhøre.
Debatten om «norsk kultur» er dypt nostalgisk. Fortiden er fremstilt som en lukket og konfliktløs helhet, båret av borgere som alle formodentlig deler samme tro, normer og tradisjoner. Mange av dem som ser styrkingen av den nasjonale identiteten som en løsning på det nåværende ubehaget, graver dypere og dypere i den nasjonale fortiden. Fordi de har en lukket definisjon av kultur, anses minoriteter med muslimsk bakgrunn som en trussel.
Selvsagt er det viktig å ha en debatt rundt innvandring, men den har hittil skapt mer konflikt enn enighet. Istedenfor å styrke «norskheten» har debatten ført til uendelig krangling om identiteter, lojaliteter og definisjoner av det nasjonale «hjem».
I motsetning til de «innfødte», må innvandrere i økende grad bevise deres lojalitet til den norske kulturen. De må bevise at de føler seg hjemme i oppholdslandet ved å forplikte seg til landets dominerende idealer, overbevisninger og vaner. Dette kommer til uttrykk gjennom advarsler om at de innvandrerne som ikke klarer å føle seg hjemme burde dra «hjem», selv om flere av dem er født og oppvokst i Norge.
Integrering handler om å lære seg norsk, være i arbeid og være lovlydig (dette står uttrykket i blant annet IMDi). Nå har vi en kulturalisering av integreringsdebatten, hvor det ikke lenger holder å gjøre de ovennevnte tingene. Innvandrere bør også tro på «norske verdier» (som forveksles med «norsk kultur») og vise lojalitet til nasjonen Norge ved å ikke (åpent) vise sin annerledeshet - for eksempel ved å gå med hijab eller demonstrere mot Muhammed karikaturer. Dette er assimilering. Man kan være lovlydig og god i norsk, men den norske kulturen kan (muslimske) innvandrere aldri bli en del av.Dersom en muslimsk kvinne født i Norge vil bære hijab på sykehuset eller i politiet tolkes det som om hun er illojal til nasjonen Norge, og hun får dermed merkelappen «undertrykket innvandrerkvinne». Identiteten «norsk kvinne» er dermed utilgjengelig for henne.
Jeg mener at denne debatten handler mindre om kultur, og mer om hva det vil si å føle seg hjemme. Et hjem er gjerne sett på som noe familiært, rotfestet og motstandsdyktig mot forandring. Globalisering, migrasjon og det moderne livet preget av høy mobilitet er alle faktorer som skaper forandring fortere enn vi kan forutse og håndtere.
I nabolag som er i rask forandring, kan både nykommere og langtidsbeboere føle seg «malplassert». Innvandrere får ofte hjemlengsel til deres opprinnelsesland, mens innfødte beboere blir nostalgiske for de gode, gamle dager. De som er i midten, uten et tydelig «hjemland», spør seg selv hvor de egentlig hører hjemme.
Det er viktig å ta følelser av fremmedgjøring på alvor - på begge sider. Spørsmålet er da om vi klarer å skape rom for ulike måter å tilhøre et samfunn på.
Multikulturalisme har fått en negativ klang blant de «innfødte» som føler seg fremmedgjort i Norge, og jeg er selv en motstander av denne termen. Multikulturalisme framhever og overdriver forskjellene mellom majoritet og minoritet, i tillegg til at termen insisterer på forskjellens viktighet. Annengenerasjons innvandrere blir da sett på som representative for «kulturer», ikke for Norge.
Tybring-Gjedde mener at det vil være lettere for innvandrere å integreres om man definerer norsk kultur en gang for alle. Det han mener er at for at «de» skal være i stand til å forstå, må «vi» - de innfødte definere hvem «vi» er. Bare når «vi» klargjør hvem vi er, kan «de» bli holdt ansvarlige for deres (u)vilje til å integrere. Vi har få bevis på grunnen til at noen innvandrere ikke lar seg integrere er at det ikke finnes en definisjon av norsk kultur. I stedet blir vi stadig fortalt at måten innvandrere - spesielt de med muslimsk bakgrunn - lever på er upassende, og at de derfor ødelegger hjem-følelsene til de innfødte.
Søken etter en definisjon på norsk kultur blir fremstilt som en «støtte» til innvandrere, men vil i realiteten blokkere en integrasjonsprosess. De vil føle seg forpliktet til å føle seg hjemme i oppholdslandet, og dette «hjemmet» er konstruert på en slik måte at de aldri kan føle seg som en del av det. Selv når politikere ønsker å være inkluderende, virker det som om de tror at kulturell «rotfesting» eller multikulti-retorikk er de to eneste måtene å stimulere følelsen av tilhørighet.
Jeg tror aldri at jeg kommer til å føle tilhørighet på grunnlag av en rotfestet kulturarv eller en multikulti-identitet. Jeg føler meg hjemme i Oslo fordi jeg har en lang fortid og en fremtid her, jeg behersker norsk bedre enn mitt morsmål og jeg har familie og venner her. Min identitet som norsk er helt annerledes enn min nabos. Min tilhørighet i Norge er en helt annen enn min venns. Mine foreldre ser ikke på seg selv som norske siden de er verken født eller oppvokst her, men de er lovlydige uansett hvor de bor. Er det så farlig å være annerledes?
Som en såkalt «annen generasjonsinnvandrer» kan «hjemmet» oppleves som både fremmed og familiært. Jeg tror jeg kan snakke på vegne av mange annengenerasjons innvandrere som også må forholde seg til parallelle realiteter. Kanskje «hjemmet» ikke er så kulturelt rotfestet og stabilt som vi liker å tro?
Grunnlaget for et harmonisk samfunn er ikke en tvunget assimilering i en bestemt definisjon av «hjem» og «kultur», men en anerkjennelse av at alle ønsker å høre til. Denne tilhørigheten kan komme til uttrykk på ulike måter. Både innfødte og nykommere må anerkjenne retten til å tilhøre. Men denne retten er ikke gitt og kommer med en moralsk plikt: Å hjelpe andre å føle seg hjemme også.
