Tilhørighetens politikk

Søken etter en definisjon av norsk kultur blir fremstilt som en «støtte» til innvandrere, men vil i realiteten blokkere en integrasjonsprosess.

HOLDER IKKE: «Integrering handler om å lære seg norsk, være i arbeid og være lovlydig. Nå har vi en kulturalisering av integreringsdebatten, der det ikke lenger holder å gjøre de ovennevnte tingene. Innvandrere bør også tro på «norske verdier» og vise lojalitet til nasjonen Norge ved å ikke vise sin annerledeshet», skriver kronikkforfatteren.
 Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
HOLDER IKKE: «Integrering handler om å lære seg norsk, være i arbeid og være lovlydig. Nå har vi en kulturalisering av integreringsdebatten, der det ikke lenger holder å gjøre de ovennevnte tingene. Innvandrere bør også tro på «norske verdier» og vise lojalitet til nasjonen Norge ved å ikke vise sin annerledeshet», skriver kronikkforfatteren. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

«Vi trenger alle en følelse av tilhørighet», skrev Frp's Christian Tybring-Gjedde i sitt innlegg den 3. januar. Han kunne ikke hatt mer rett. Grunnlaget for et harmonisk samfunn er ikke en tvunget assimilering inn i en bestemt forståelse av «hjem» og «kultur», men en anerkjennelse av at alle ønsker å høre til.

Kulturdebatten som har gått siden desember 2012 vitner om en tilhørighetskrise i Norge. Utgangspunktet for krisen skal være forandringer «ovenfra». og i diskusjonen settes majoriteten opp mot en liten minoritet innvandrere - indirekte definert som «muslimer». Som en kvinne som ikke helt passer inn i de dominante forestillingene av «norsk» og «syrer», har mine tilhørighetsfølelser blitt satt på prøve utallige ganger i løpet av mitt liv, både i mitt hjem, i Syria og i Norge. Hva skal egentlig til for at jeg skal nyte full tilhørighet? Har noen mer rett enn andre til å oppleve en følelse av tilhørighet i Norge?

Forestillingen av nasjonen som et «hjem» er et typisk trekk ved kultur- og innvandringsdebatten som herjer over Vest-Europa. Der er spørsmål rundt nasjonalidentitet, nasjonale verdier, nasjonale lover og statsborgerskapsprøver for innvandrere sentrale. Det er ironisk at denne utviklingen av nasjonalpatriotiske følelser sprer seg i samfunn som anser seg for å være «postnasjonale». Det norske samfunnet har aldri vært så mangfoldig med tanke på etnisitet, religion og kultur som det er i dag. Men det er nettopp det økende mangfoldet som stort sett forklarer den fornyede populariteten av ideen nasjonen-som-hjem. Som et fast og uforanderlig sted hvor de innfødte tilhører. En plass som er deres. Denne ideen blir brukt som «støtte» for den innfødte majoriteten som føler seg «overveldet» av disse «fremmede» og nye naboene.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer