Tiller, Carl Frode

Hvordan ble du forfatter?

- I flere intervju har jeg sagt at jeg har et stort uttrykksbehov. Jeg er ikke lenger så sikker på om det er riktig. Det vil si, uttrykksbehovet er stort, det er det, men er det egentlig større enn hos andre mennesker? Jeg tror kanskje ikke det. Mer korrekt er det kanskje å si at vi har et tilnærmet like stort uttrykksbehov alle sammen, men at vi har forskjellige måter å få utløp for det på. Jeg kjenner for eksempel mange mennesker som snakker bortimot hele tiden. De snakker og snakker og snakker og snakker. Om alt og om ingenting. Tidligere hatet jeg det. Jeg kan fortsatt bli sliten av slikt, men etter hvert har jeg begynt å forstå at det jeg tidligere har sett på som tomsnakk og tørrprat, faktisk er en måte å være til stede i verden på. Det er en rytme man glir inn i, og denne rytmen, dette som går og går, denne pulsen, det er ofte (men naturligvis ikke alltid) viktigere enn det som blir sagt. Rytmen er et fellesskap man glir inn i, og det å delta her, det å gli inn i selve stemmeflyten er en av mange mulige måter å bekrefte overfor seg selv og andre at man er til stede i verden på, og at at man ikke er til stede alene, at man faktisk er en del av et samfunn, del av et felleskap. En annen måte å gjøre dette på er å skrive. Helt siden jeg gikk på barneskolen har jeg følt at denne måten, altså skrivingen, er min naturlige måte å uttrykke meg på, min naturlige måte å være til stede og delta i verden på. Så pompøst det enn høres ut, har jeg derfor følt meg som forfatter helt siden jeg lærte å lese og skrive som seksåring. Som utdannet historiker er jeg imidlertid klar over at det kunne ha gått annerledes også - at historien kunne ha tatt en annen vei, og at jeg kunne ha blitt mye annet rart, for eksempel historiker, kriminell rusmisbruker, eller for den del; tilfeldig voldsoffer og såkalt grønnsak for resten av livet. At mine antagelser likevel slo til, og at jeg ble forfatter, har slik sett minst like mye med omstendighetene å gjøre, som med genene (altså skrivingen som min naturlige måte å uttrykke seg på). Når jeg skal svare på spørsmålet, altså hvordan jeg ble forfatter, må jeg altså legge til ting som; flinke norsklærere som oppmuntret meg til å skrive, en flott familie som støttet meg hele veien, Statens Lånekasse for Utdanning som gir (relativt) gode lånebetingelser, osv, osv...

Men nå snakker, eller rettere sagt, skriver jeg meg vel litt bort; etter hovedfaget bestemte jeg meg for å gi skrivingen en ny sjanse (jeg hadde forsøkt å skrive på heltid tidligere, men syntes ikke jeg fikk det til, og leverte derfor ingenting til forlagene heller). Jeg hadde en slags vag ide, satte meg ned for å improvisere over denne, og etter å ha arbeidet fram et slags råutkast, sendte jeg det inn til to forlag. Det ene, altså Ascheheoug, ga meg gode tilbakemeldinger og dessuten en flott og konstruktiv konsulentuttalelse. Deretter fulgte et mer eller mindre langt samarbeid, som endte opp med at jeg arbeidet frem romanen «Skråninga». Slik ble jeg forfatter.

Hva er din beste leseopplevelse?

- Jeg har hatt mange flotte leseopplevelser, og det er umulig å trekke fram en enkelt. Hamsuns «Sult» må nevnes, Ulvens «Fortæring» må nevnes, Celines «Reisen til Nattens Ende», må nevnes, Fosses «Stengd gitar» grep meg skikkelig første gangen jeg leste den, og det samme gjorde Saabye Christensens «Beatles», for ikke å snakke om Astrid Lindgrens «Barna i Bakkebygrenda», men dette går ikke, for nå er jeg i gang. Jeg stopper her.

Hvem er din favorittforfatter?

- Slikt skifter naturligvis hele tiden, med alder, med dagsform, osv. Akkurat nå er det Thomas Bernard (er i ferd med å lese «Havaristen» en gang til), men i morgen kan det være en helt annen.

Hvordan liker du best å jobbe?

- Jeg er nokså strukturert og disiplinert av meg. Jeg står opp hver morgen kl 08.00, og etter å ha trillet den lille datteren min opp til dagmammaen, samt spist frokost og tatt en dusj, arbeider jeg i tre timer uten pause. Deretter følger en lunchpause (inkludert gåtur) på omtrent en og en halv time, før jeg avslutter arbeidsdagen med to til tre timer foran datamaskina, også det uten pause.

Om jeg står fast, sitter jeg foran skjermen likevel. På spesielt vonde dager kan det bli bare to setninger, men om det er aldri så fristende, nekter jeg meg selv å ta fri. Det er mulig det er den gamle norske pietismens arbeidsmoral som ligger bak her, men jeg har i alle tilfelle funnet ut at dette er den beste arbeidsformen på lang sikt. Romantikerens alternativ - å arbeide bare når man føler seg inspirert - ville resultert i svært korte tekster for mitt vedkommende. Om jeg i tillegg skulle ha brukt de uinspirerte periodene til å drikke rødvin, hadde det sett riktig mørkt ut.

Slik er det hver dag, med unntak av lørdag og søndag.

Når det gjelder selve skrivearbeidet, er dette for meg en en eneste lang, hermeneutisk prosess, der jeg improviserer fram tekstpartier med utgangspunkt i de ideene jeg hadde før jeg satte meg framfor pc'en. Dette fører igjen til at de opprinnelige ideene endrer seg, noe som igjen får konsekvenser for de kommende improvisasjonene, osv. Jeg er fullstendig avhengig av spenningen som ligger i dette improvisjasjonsmomentet om jeg skal skrive godt. Om jeg skulle ha vært hundre prosent konsekvent i å følge de opprinnelige ideene mine, ville det luktet struktur og konstruksjon av teksten, levende litteratur ville det i alle fall ikke ha blitt. Dessuten ville det vært utrolig kjedelig å skrive, noe høyst sannsynlig ville ha ført til utrolig kjedelige tekster. Men samtidig: Når jeg skriver trår jeg inn i en avgrenset sfære som jeg ikke kan gå ut av før siste punktum settes, og disse grensene er på en måte definert av den første, opprinnelige ideen.

(Dagbladet.no 22. februar 2002)