I flere saker det siste året har barnevernets innsats overfor familier med innvandrerbakgrunn blitt sterkt omdiskutert. Hvorvidt barnevernet handler rett eller galt i en enkelt sak er umulig for allmennheten å vurdere basert på medienes framstilling. Av gode grunner har barnevernet taushetsplikt, til barnets beste. Til tross for et skrikende ønske om mer informasjon, må vi velge å respektere dette. Men denne respekten fordrer en tillit til barnevernet som institusjon, i hele befolkningen, også blant dem med innvandrerbakgrunn.

Polakker i Norge, så vel som i Polen og i andre land, kunne i høst se den andre av to dokumentarer fra 2012 om norsk barnevern. Dokumentarene viser intervjuer med polske familier i Norge som har dårlige erfaringer med barnevernet og dets arbeidsmetoder. Det er fokus på familienes manglende rettssikkerhet overfor et barnevern som tilsynelatende handler vilkårlig. Foreldrene føler seg rettsløse overfor en stat som tar fra dem det mest dyrebare de har - deres barn. Hvorvidt det i den enkelte sak var grunn for barnevernet til å gripe inn eller ikke, er ikke poenget her. Poenget er at det blant innvandrere fra Polen hersker en sterk skepsis og frykt overfor barnevernet. Bildet av et barnevern som ikke har respekt for familien, og som nærmest står over loven, diskuteres både blant polakker i Norge, og med slekt og venner bosatt i Polen, og i andre land. Samtidig er det lite i den offentlige debatt i Norge som bidrar til å balansere bildet av barnevernet, til tross for at det slett ikke bare er i innvandrermiljøer at barnevernets rolle og posisjon diskuteres heftig.