Debatt: Barnevern

Tilliten til barnevernet er tvingende nødvendig

Det gjør noe med en å leve seg inn i sterke menneskeskjebner, særlig når du bestandig må være effektiv.

KREVENDE: Å jobbe med barns situasjon i barnevernet kan være meningsfylt og givende, men også krevende, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
KREVENDE: Å jobbe med barns situasjon i barnevernet kan være meningsfylt og givende, men også krevende, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Det blir satt søkelys på norsk barnevern internasjonalt. 26 barnevernssaker gjennomgås i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. At barnevernet blir gjenstand for debatt opplever jeg som positivt. For oss som samfunn er tilliten til barnevernet tvingende nødvendig, først og fremst for barnas skyld, men også for opplevelsen av rettssikkerhet generelt. En debatt kan føre til endring, og det er på sin plass.

BARNEVERNSPEDAGOG: Camilla Vår Birkeland.
BARNEVERNSPEDAGOG: Camilla Vår Birkeland. Vis mer

I dette debattinnlegget ønsker jeg først og fremst å sette fokus på arbeidshverdagen til en saksbehandler i barnevernet. Å jobbe med barns situasjon i barnevernet kan være meningsfylt og givende, men også krevende. Som saksbehandler i avdeling undersøkelse inneholder gjøremålslisten på et gitt tidspunkt ulike oppgaver:

Eksempelvis å ta imot den tolv år gamle gutten som rømmer fra familien sin midt på natta og som gjemmer seg i et skoghjørne fram til den første bussen går. Han kommer fram til barnevernskontoret, ensom og pjuskete. Oppgaven blir aller først å ta ham imot, gi ham en klem, en kopp kakao og et håp.

Samtidig har man saken med jenta på seks år som tar imot saksbehandler på rommet sitt, der det eneste hun har å leke med er en rød ballong. Det er det eneste, i tillegg til en markise hun kan dra opp og ned.

Samtidig er det moren som må på krisesenter og som må hjelpes på plass med urolige og traumatiserte barn, mens far i familien er fortvilet og ringer saksbehandler mange ganger daglig og lurer på hva som skjer.

Dette er noen av sakene, samtidig som man har flere andre saker gående hvor det i første omgang handler mest om selve undersøkelsen. Litt foreldrekonflikt. Litt oppdragervold. Litt spiseforstyrrelse. En deprimert far. En ruset mor. Mens jeg jobbet i undersøkelse, kunne det ligge alt fra 12 til 22 saker på pulten samtidig med tidsfrister for ferdigstillelse. Tolv til tjueto barn som var fullstendig avhengige av den jobben jeg gjorde med å forstå hvordan de hadde det.

Det gjør noe med en å leve seg inn i sterke menneskeskjebner, særlig når det er et arbeidspress som gjør at man bestandig må være effektiv, og det skorter på tid til å bearbeide alle inntrykkene. Oftest må det gjøres på fritiden. Det skorter på tid til kompetanseheving. Noen saksbehandlere får ikke engang tilstrekkelig saksveiledning. Det er alltid for få folk på jobb.

Og så skal det dokumenteres. Alt skal på papiret. Dokumentasjonen kan heller ikke vente. Det bidrar til kvalitetssikring. Det gjør at noen vet hva saken handler om i detalj dersom den en er en av de få som skal fremmes for fylkesnemnda som en sak om omsorgsovertakelse, og en ny saksbehandler skal legge fram saken.

Men dokumentasjonen tar også tid. Alle møter og samtaler skal referatføres. Omfanget av oppgaver bidrar til slitasje. Folk blir stressa, i tillegg til at de er følelsesmessig slitne. Og de føler at de ikke får bidratt godt nok i hver enkelt sak. Og så slutter de. Eller de blir syke.

Det må nevnes at saker om omsorgsovertakelse er sjeldne. Adopsjonssaker er enda sjeldnere. De aller fleste sakene ender med henleggelse eller frivillige hjelpetiltak. Folk flest vet ikke dette. Utfra hva media skriver, oppleves det som at barnevernet kommer inn i familier og stjeler barn vilkårlig, og det gjør foreldre redde. De blir redde for ungene sine, samtidig med at de ønsker å framstå på beste måte for barnevernet. I tillegg opplever mange det dessverre stigmatiserende å ha en barnevernssak. Og det er ikke bare foreldrene som har ulike følelser, det har barna også. Ofte vil de ikke si noe som kan skade foreldrene. Og som saksbehandler skal man stå støtt og forsøke å skape trygghet oppi alle konfliktene, i alle følelsene, i alle de ulike agendaene. Det blir ikke enklere av at det er et nærmest ensidig negativt fokus på etaten i media og fra samfunnet generelt.

I kjølvannet av sakene som er tatt opp i menneskerettighetsdomstolen har det vært nevnt en del forslag for å forbedre kvaliteten i barnevernet. Kanskje er det så enkelt som at kvaliteten er proporsjonal med de ressursene som legges inn. Med flere folk på jobb hadde det vært mer tid til å benytte den kunnskapen som allerede finnes, og i tillegg til å utvikle ny kompetanse. Det hadde vært mer tid til å være til stede for familiene vi skal hjelpe og vise omsorg overfor, i tillegg til å gi rom for grundig dokumentasjon. Med mer ressurser hadde det vært tid til å prosessere inntrykk og å motta veiledning i enkeltsaker. Det hadde i neste instans bidratt til å beholde opparbeidet kompetanse lenger, ved at folk hadde blitt værende i jobben.

Over tid og med styrke har det blitt meldt bekymring fra saksbehandlernes side om personalsituasjonen i barnevernet. Det er nødvendig at dette snart prioriteres fra politikernes side, enten det løses ved bemanningsnormer eller øremerkede midler.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.