HAR VERKTØY:   Riksadvokat Tor Aksel Busch.
HAR VERKTØY: Riksadvokat Tor Aksel Busch.Vis mer

Tillitskrisen i voldtektssakene

Dette er en uholdbar status quo.

Meninger

Nesten ingen kvinner anmelder voldtekt, og mange av dem som gjør det, angrer. Nesten ingen av anmeldelsene havner i en rettssal, og av disse er det mange som ender med frifinnelse. Det er de dystre fakta som presenteres i A-magasinets grundige artikkel om prosessene etter voldtekten, som sto på trykk i går. Der snakker eksperter om at det i realiteten er straffefritak for voldtektsforbrytere i Norge. Dette er en uholdbar status quo.

Voldtektssaker har noen iboende utfordringer. Beviskravet er, og må være, høyt. Utvetydige bevis er vanskelige å finne. Dette gjør at det er lett å havne i en ord-mot-ord-situasjon. Noe av det de sterkt pregede kvinnene forteller om, er belastningen ved å bli avhørt igjen og igjen, om samme opprivende opplevelse. Kvinnens seksuelle historie kan bli gravd opp og brukt mot henne. Som i alle kriminalsaker må gjentatte avhør kunne gjennomføres for å etablere fakta. Likevel finnes det konkrete tiltak som kan gjøres for å bryte et mønster som er i ferd med å skape en alvorlig mistillit til rettsvesenet.

Det første, og viktigste, er at etterforskningen av seksualforbrytelser må få høyere status og større ressurser. Det kan stilles krav om at de opprivende avhørene gjennomføres innen et visst tidsrom, og av spesialtrent personale. Det som er av bevis, må sikres raskt. I A-magasinets artikkel kommer det fram en slags fatalistisk følelse hos mange politifolk, der det synes å ha festet seg en oppfatning av at det uansett er så usannsynlig å vinne fram i retten med voldtektssaker at det er bedre å prioritere saker der sjansen for oppklaring og dom er større. Snarere burde voldtektssakenes komplekse natur kunne inspirere til at etterforskningen blir enda raskere og grundigere, slik at man i så stor grad som mulig unngår en situasjon der en fortelling konkurrerer med en annen og at offeret føler at hun må kjempe for sin troverdighet.

En forbrytelse som voldtekt foregår på avsidesliggende steder og lukkede rom, og etterlater sjelden åpent observerbare skader, som en brukket arm eller en frastjålet verdigjenstand. Det kan derfor være lett å så tvil om hva som har skjedd for dem som ikke ønsker å ta det til etterretning: Gjerningspersonen og, i noen tilfeller, offerets venner og familie. Å stå fram med en slik historie og holde fast ved at det er sannheten, kan være svært risikabelt. Det er uhyre viktig at politiet er blant dem som tar disse historiene på største alvor og handler deretter.