Tilløp med temperatur

«Bare ett gjennomgående trekk kan vi umiddelbart peke på, nettopp dette at ingen fellesstil eksisterer, at kunstneren helt fritt kan anvende de maleriske virkemidler».

  • Utsagnet er ingen tidstypisk karakteristikk av 80-tallets postmoderne maleri, men ble myntet på vår hjemlige situasjon i de første etterkrigsåra av kunsthistorikeren Reidar Revold i tobindsverket «Norges billedkunst» fra 1953. I tråd med sin forgjenger kunne professor Magne Malmanger på torsdagens debattmøte om utstillingen FOKUS 1950 i Museet for samtidskunst, betegne perioden som preget av «opposisjonelle tilløp» - ikke noe entydig modernistisk gjennombrudd. Bildet av ei tid med sementerte skyttergravsposisjoner mellom abstrakte og figurative er en seinere ideologisk konstruksjon, og det er å håpe at museets viktige mønstring kan bidra til å slette ut forestillingen om denne oversiktlige slagmarka.
  • «Opposisjonen fra en ny generasjon er en konvensjon,» mente Malmanger videre, som så det meste av etterkrigstidas hjemlige kunstkrangel innenfor rammen av en formalistisk fransk trend. Paris var selvsagt den viktigste kunstneriske premissleverandøren også etter krigen, men situasjonen i Seine-byen fortonte seg altfor sammensatt til å dekkes av noen formalisme-etikett. I et kunstnerisk klima av angst og skyldbevissthet som blant annet ga seg dramatiske uttrykk fra veteraner som Picasso og Rouault, i Fautriers «Gisselbilder», Dubuffets «Art Brut», Brauner og Mirss surrealisme, en figurasjon fra Balthus og Buffet til Giacometti og Gruber må det ha vært korrektiver nok.
  • Blant de «opposisjonelle tilløp» på FOKUS 1950 fins det i alle fall ansatser til en motstandens estetikk, som i noen korte, hektiske år sprenger seg utover en formalistisk ramme her til lands, og rokker ved det kontinuitetens trykk som også hersket innenfor tidas norske kunst. De redslenes rom man ser i Oddvar Alstads «Barnet spør», Arne Brulands «Gasskammer», Finn Faaborgs «Protest», Oddmund Kristiansens «Hungerens holdeplass» og Tore Haalands «Ruiner» preges av søkende grep, og formidler en subjektivt oppdrevet temperatur som overstiger intensiteten i programmatisk billedmessig tablåteater. Engasjementet her hjemme ble ikke spent ut som noe legitimerende sikkerhetsnett, men sprang ut av samme eksistensielle og politiske situasjon som i Europa. Samtidig og symptomatisk nok var det gnisten fra katalaneren og Franco-motstanderen Mirs som tente surrealismens korte bluss hos Ludvig Eikaas og Odd Tandberg.