Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Tilnærmet livsbejaende popfunk fra gammel sardoniker

Steely Dan-legenden Donald Fagen i det lune hjørnet.

NUMMER FIRE: «Sunken Condos» er det fjerde soloalbumet til Steely Dan-vokalist og tangentmann Donald Fagen på 30 år. Tonen er lettere og mer leken enn på en stund, om ikke mindre nevrotisk. Foto: Warner Music
NUMMER FIRE: «Sunken Condos» er det fjerde soloalbumet til Steely Dan-vokalist og tangentmann Donald Fagen på 30 år. Tonen er lettere og mer leken enn på en stund, om ikke mindre nevrotisk. Foto: Warner Music Vis mer

ALBUM: En ny Donald Fagen-plate er alltid en begivenhet, selv om de nå for tida kommer - relativt sett - tett som hagl.

Bare seks år (!) etter «Morph The Cat» er 64-åringen, som ellers utgjør halvparten av den legendariske duoen og bandprosjektet Steely Dan, klar med sitt fjerde soloalbum på 30 år. I intervjuer omtaler han det som en ny kunstnerisk start.

Men like lite som det er åpenbart hva som bandt hans tre foregående plater sammen i det Fagen nå omtaler som Nightfly-trilogien, er det innlysende hva som er nytt med «Sunken Condos».

Oppskriften er tvert imot temmelig velkjent for venner av Dan og Fagen.
 
Det er snakk om ekstremt sofistikert popfunk med sterke islett av jazz, og med langt skarpere kanter og større musikalsk dyp enn den glattpolerte overflaten kan gi inntrykk av. Tonen er nok lettere og mer leken enn på en stund, om ikke mindre nevrotisk. Kanskje er det en slags vag følelse av frigjorthet her, både i tekst og musikk. Sammenliknet med Fagens forrige og Steely Dans to album etter gjenforeningen, er tonen også noe mer retro denne gangen, med en slags mild 80- og 90-tallsfølelse i lydbildet.

MAN ANTE at noe var på gang da «I'm Not The Same Without You» ble lagt ut for forhåndslytting på nettet: Lettbent, hyperintelligent og smittende popmusikk av beste «The Nightfly»-merke, med Stevie Wonder-liknende munnspillsolo og en klassisk Fagen-vri i teksten, der forventningene tittelen skaper snus lekent og triumferende på hodet. Et kutt som kunne gått rett inn på Fagens soldebut fra 1982.

Åpningskuttet «Slinky Thing» er sløy jazzfunk med kontrabass og vibrafon. Den funky grunntonen fortsetter plata igjennom, balansert med noe av popsensibiliteten fra Fagens to første plater og tidlig Steely Dan.

image: Tilnærmet livsbejaende popfunk fra gammel sardoniker

Der «Morph The Cat» kunne bli i overkant mørk og tettpakket, er det mer luft i luka denne gangen.

Trompetist Michael Leonhart har co-produsert, og oppskriften er gjennomgående funky grooves, r&b-akkordprogresjoner og jazzharmonier i audiofil produksjonskvalitet, som fundament for åtte solide Fagen-komposisjoner og en cover av Isaac Hayes' «Out of the Ghetto», komplett med klezmer-klarinett.

FAGEN HAR MED SEG deler av Steely Dans turnéband, med gitarist Jon Herington, bassist Freddie Washington og blåserekka The Steely Dans Horns, anført av Leonhart. Fagen sjøl synger med sin noe forpinte, men alltid sjelfulle stemme, og trakterer Wurlitzer-piano, synther og andre tangentinstrumenter, samt munnspill.

Resultatet er denne patenterte miksen av subtile popmelodier, forførende grooves og musikalsk kremhåndverk i arrangementer som ville fått en Duke Ellington til å nikke anerkjennende.

DET ER LIKEVEL et stykke mellom de mest svimlende harmoniene og de helt geniale poprefrengene, slik vi husker dem fra gullalderen. En plate som i disse gamle ørene går utenpå mye av det som lages i vår tid, er nok likevel et stykke fra det beste Fagen har hatt pianofingrene borti. Også tekstlig aner man at den gamle sardonikeren begynner å bli noe rundere i kantene, selv om det alltid hviler noe mørkt under overflaten i Fagens univers - jfr. plateomslaget.

Og man griper seg kanskje i å savne Walter Beckers yang til Fagens ying.