Tilpassede poenger

I den norske utgaven av «Sa terapeuten min» er en håndfull dikt utelatt i forhold til den amerikanske originalen. Dette skyldes først og fremst en mistanke om at enkelte av dem ikke ville ha latt seg oversette uten at poenger ville ha gått tapt.

Denne anmerkningen fra oversetteren står å lese bakerst i Hal Sirowitz\' «Sa terapeuten min», oppfølgeren til kritiker- og publikumssuksessen «Sa mor» som ble utgitt i fjor, og foreløpig er trykt i eventyrlige sju opplag. Jeg mener det er god grunn til å dvele ved denne anmerkningen, så harmløs den enn måtte synes.

Fornøyelig

Sirowitz har skrevet en fornøyelig bok. De som frydet seg over «Sa mor», og det var altså høyst uvanlig mange, burde ha noe å glede seg til: «Jeg trodde dette var lykkeleppestiften min,/ sa hun, fordi jeg brukte den da jeg traff deg./ Men nå som det viser seg/ at du ikke er så grei, kommer jeg/ til å kvitte meg med den. Jeg skulle/ ønske det var like lett å bli kvitt deg.»

Dette er dikt, det ser man på linjedelingen, men det var altså oversetterens anmerkning. Først forteller oversetteren at han har valgt å hoppe bukk over de vanskelighetene denne oversettelsen bød på, ved ganske enkelt å utelate de problematiske diktene. Så begrunner han sin beslutning med at dette er gjort av hensyn til leseren, vi ville nemlig ikke ha forstått diktene i norsk oversettelse, poengene ville ha gått tapt.

Hvert dikt har altså et poeng, omtrent som i tegneserie-stripene, og oversetteren har valgt bort en håndfull dikt for at jeg som leser skal slippe å føle meg dum. Ja visst, det er jo nettopp i oversatte tegneseriehefter at man til tider kan lese striper på originalspråket, striper der poenget ikke lot seg oversette til norsk og dermed ble droppet.

Lettsinn

Hva har så dette med den norske utgivelsen av Hal Sirowitz\' diktsamling å gjøre? Det er svært få amerikanske samtidspoeter som blir oversatt til norsk. To oversettelser på hverandre blir enestående. Forfatteren Erlend Loe må mene at Sirowitz\' hører hjemme blant de viktigste forfatterskapene, siden han tross alt har involvert seg så sterkt i det som oversetter.

Det samme må forlaget mene, som med nærmest ufattelig lettsindighet i omgang med begrepene, anbefaler oss å lese i små posjoner om vi ikke vil bli «overmannet av tragikomisk melankoli». Men viktigere er altså ikke denne diktsamlingen enn at man glatt utelater en håndfull dikt oversetteren ikke har fått til, og det av hensyn til poengene!

Paradoksal

Dette er en litterær holdning og praksis jeg har vanskelig for å forsone meg med, og for meg blir utgivelsen paradoksal. Naturligvis kan man si noe viktig og alvorlig med humor som virkemiddel, men også humoren, tragikomikken, må tas på alvor, behandles som kunst, hvis det er det man mener den er.

I dette tilfellet forteller oversetteren at han selv ikke forholder seg til Hal Sirowitz\' diktsamling som annet enn en samling småvittige poener som han har tilpasset det norske markedet. Jeg tar ham på ordet.