FØR LEGENE:  Bestemmelser om utilregnelighet fantes lenge før leger eller andre spesielle sakkyndige ble trukket inn i rettspleien. Foto: Bjørn Langsem
FØR LEGENE: Bestemmelser om utilregnelighet fantes lenge før leger eller andre spesielle sakkyndige ble trukket inn i rettspleien. Foto: Bjørn LangsemVis mer

Tilregnelighet og sykdom

Tilregnelighetsspørsmålet bør tilbakeføres til domstolene. Enhver kobling til medisinske kommisjoner eller liknende bør avvikles.

Meninger

Rettssaken mot Anders Behring Breivik belyste blant mye annet hvordan spørsmålet om tilregnelighet er blitt koblet til forestillinger om sykdom og medisin. I utgangspunktet var det ingen slik kobling. Siden middelalderen har lovverket tatt høyde for at visse lovbrytere ikke burde holdes ansvarlig for sine gjerninger på grunn av sin sinnstilstand.

I Christian Vs norske lov fra 1687 gjaldt det drap begått i «vildelse» eller «raseri». I straffeloven av 1842 var det bestemmelse om utilregnelighet for «galne og afsindige». Valget av ord i begge lovtekstene peker i retning av emosjonelle sinnstilstander heller enn sykdommer og diagnoser.

Det tok lang tid før sakkyndige ble trukket inn for å hjelpe dommeren med å avgjøre tilregnelighet. Når det først skjer på begynnelsen av 1800-tallet blir både leger og teologer brukt. Legen for å vurdere kroppslige tegn på utilregnelighet og teologen for å vurdere den sjelelige tilstand. I løpet av 1800-tallet skjer det en dramatisk endring i synet på hvor kompetansegrensen går mellom lege og teolog, medisinen tar over mer og mer av det sjelelige.

Så når sakkyndigheten først blir formalisert mot slutten av århundret ble den etter en del tautrekking definert som et rent medisinsk anliggende, den blir lagt under en rettsmedisinsk kommisjon. Det logiske argument fra medisinsk hold var at dersom medisinere skal være de sakkyndige så må det bety at det er medisinske forhold, altså sykdom som skal vurderes. Det må bemerkes at psykologer ennå ikke fantes.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bestemmelser om utilregnelighet fantes altså lenge før leger eller andre spesielle sakkyndige ble trukket inn i rettspleien. Grunnen til det er at vi har en umiddelbar opplevelse av om andres handlinger er tilregnelige eller ikke. Dette skjer fordi menneskesinnet er slik innrettet at vi automatisk sammenlikner og vurderer forskjeller og likheter med vår egen sinnstilstand. Dersom vi opplever at en annens tilstand fyller de vilkår som vi setter til oss selv for å ta ansvar for det vi gjør, bedømmer vi den andre automatisk som tilregnelig. Dersom vi imidlertid opplever at den andres tilstand mangler de egenskaper vi ser som nødvendig for selv for å kunne ta ansvar for våre handlinger, ser vi den andre som utilregnelig. Derfor har utilregnelighet aldri vært avgrenset til galskap, uavhengig om vi anser galskap som sykdom eller ikke. Barn under en viss alder, sterk psykisk utviklingshemning og alvorlig svekket bevissthet har vært og er også grunn til å ikke å bli stilt strafferettslige til ansvar.

Vi besitter altså i større og mindre grad en evne til å kjenne andres sinnstilstand. Filosofer, kunstnere, psykologer og andre har beskrevet denne evnen. Det har imidlertid inntil nylig ikke foreligget noen alminnelig akseptert vitenskapelig forklaring på at vi har en slik evne. Det har derfor blitt ansett som tryggest å legge til grunn at vi er avhengig av å tenke og studere oss til hvordan tilstanden i et annet sinn er. At vi må legge til grunn ytre observasjon av hva som kan sees og høres.

Dette har endret seg dramatisk de siste årene. En viktig milepæl var oppdagelsen av det såkalte speilnevronsystemet i hjernen på nittitallet. Når vi observerer en handling eller et følelsesuttrykk hos en annen aktiveres de samme områdene i hjernen som om vi selv utførte handlingen eller hadde følelsen. Vi opplever det vi ser. Et par tiår tidligere ble det demonstrert at spedbarn har en medfødt imitasjonsevne.

I sum har disse og andre funn vist at vi har en indre imitasjonsevne som aktiveres automatisk, og som gjør at vi like automatisk opplever noe av andres sinnstilstander, samtidig som vi også opplever vår egen sinnstilstand. Dette gjør at vi nå i mye større grad enn tidligere kan forklare hvordan ideen om utilregnelighet i det hele tatt kunne oppstå.

Utilregnelighet som sådan har ingen ting med medisin og sykdom å gjøre. Selvsagt kan sykdom føre til utilregnelighet, men utilregnelighet er ikke sykdom. Ingen diagnosesystemer har noen gang satt likhetstegn mellom utilregnelighet og sykdom, verken psykisk eller somatisk. Uttalelser av typen «Dersom han er syk skal han jo ikke straffes» som florerte i samband med ABB saken, både fra leg og lærd, er derfor fullstendig meningsløse. De gir mening bare dersom man bruker sykdomsbegrepet rent metaforisk som når vi sier at «dette er jo helt sykt» og mener noe slikt som at det er helt unormalt, uvanlig eller uforståelig.

Jeg skriver dette for å støtte opp under det syn som har tvunget seg fram i kjølvannet av ABB saken, at dommere må få tilbake den reelle avgjørelsen i spørsmålet om tilregnelighet i straffesaker, ikke fordi de besitter en særskilt innsikt men fordi de er mennesker. Spørsmålet må videre tas ut av alt som har med medisin og sykdom å gjære. Situasjonen i Norge ligger nå til rette for det.

De fleste andre land har også denne koblingen til sykdom men har unngått de mest absurde konsekvensene fordi de har innført det såkalte «psykologiske prinsipp» som innebærer at det i tillegg til en diagnose også skal vurderes om det er en sannsynlig sammenheng mellom handlingen, sinnstilstanden og diagnosen.

Jeg foreslår ikke at det ikke lenger skal oppnevnes sakkyndige. Og det vil være naturlig at det blant disse fortsatt vil være medisinere. Mange psykiatere besitter både kunnskap og stor erfaring på området, men kompetansen er altså ikke en automatisk følge av at de også kan stille sykdomsdiagnoser. Det er jo noe i det at den kongen gir et embete gir han også forstand.

I tillegg kommer psykologer som allerede blir brukt. Dessuten tror jeg både filosofer og andre kan være aktuelle, kanskje igjen også teologer. Uansett fagbakgrunn bør det være evnen til å bedømme andres sinnstilstand som bør stå i fokus. Hele saksfeltet/problemstillingen bør tilbakeføres til domstolene, og enhver kobling til medisinske kommisjoner eller liknende bør avvikles.

KOMMENTARFELTET BLE DEBATTLEDET AV JAN-ERIK SMILDEN.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook