TESTEN: Skulle Breivik bli dømt utilregnelig vil den norske rettsstaten ha strøket til det som skulle være den store testen, demonstrasjonen på systemets suverenitet og evne til å håndtere selv de største kriser. Illustrasjon: Gunnlaug Moen
TESTEN: Skulle Breivik bli dømt utilregnelig vil den norske rettsstaten ha strøket til det som skulle være den store testen, demonstrasjonen på systemets suverenitet og evne til å håndtere selv de største kriser. Illustrasjon: Gunnlaug MoenVis mer

Tilregnelighetsterror

Det er ennå ikke for sent å sørge for at prosessen mot Anders Behring Breivik blir et nytt, nasjonalt traume.

«Hvordan er han?» spurte folk de første ukene. Det var som om de, og jeg, trodde at vi skulle knekke en kode, skjønne noe vi ikke har skjønt før, ved å studere gjerningsmannen inngående. Stirre på hver rykning i ansiktet hans, bli kjent med hver pore i huden. «Hvordan er stemmen hans?», spurte de, som om stemmen skulle avsløre noe ved hans indre som ansiktet kan ha lært seg å skjule. «Han har en lys, myk stemme», svarte jeg, og det var som om de ble glad for å høre at han ikke hadde en fyndig baryton, og at denne lyse stemmen bekreftet noe de allerede visste.

«Hvorfor sitter du der egentlig?» spør folk nå, åtte uker ut i rettssaken. De har konkludert for lenge siden. Han er skyldig. Han er en motbydelig liten dritt. Og han er tilregnelig herfra til helvete. Det er mange grunner til at jeg sitter der, dag etter dag. For noen uker siden, under obduksjonsrapportene og Utøya-høringene, ville jeg svart at det var viktig å være der for å huske at det er dette det hele handler om. Akkurat nå, når det nærmer seg slutten, så er det enkleste svaret at jeg sitter der, fordi jeg ikke på noen måte tror utfallet er gitt. Jeg tror tvert i mot sjansen er stor for at Breivik blir dømt utilregnelig, at statsadvokaten lener seg så tungt på den første rapporten at de nedlegger påstand om tvunget psykisk helsevern og at det skal en særs selvstendig jury til for å gi Breiviks forsvarere medhold. Derfor har jeg også sluttet å si til barna mine at «den mannen kommer aldri ut av fengsel». Både fordi det slett ikke er sikkert at han kommer til å sitte i fengsel, og fordi ingen kan spå om hvilke paradigmer som gjelder for psykiatrien om tjue, tretti eller førti år.

Når man kommer inn i rettssal 250, er det de fire sakkyndige man ser best. Det ser ut som om det er de som er denne sakens sentrale aktører. Og på sett og vis er det akkurat sånn det har blitt. Akkurat det er en stor ulykke, på mange nivåer. Først fordi det, helt fra starten av, har tvunget oss til å fatte interesse for Anders Behring Breiviks gjøren, laden, tenkning og personlige utvikling. Det har, på sett og vis, gjort ham mer interessant enn han hadde trengt å være. I stedet for å fokusere på handlingene, og konsekvensene av dem, har blikket vårt blitt styrt mot mannen. I stedet for at denne saken går over i historien som rettssaken om de som ikke fikk leve, og de som fikk livene sine ødelagt, er sjansen stor for at prosessen mot Breivik vil bli husket som saken hvor vi alle ble hobbypsykologer. Inkludert de som påstås å være spesialister på menneskers mentale tilstand.

I stedet for en sak om terror, har vi fått en sak om «tilregnelighet». Det er som om rettssystemet vårt insisterer på å gjøre verden liten, og mennesket stort. Noe som i og for seg er et svært sympatisk utgangspunkt. Spørsmålet som åpner seg, er om vi egentlig snakker om det som er viktig i denne saken. 22. juli handler om liv, død, overlevelse. Det er en historie om norsk ungdom som står overfor erfaringer som har vært ukjente for nordmenn. I stedet sitter vi her og fortaper oss i gapet mellom psykiatri og juss, det tomrommet hvor man forsøker å finne ut hvor tilregneligheten skal plasseres. Den norske rettsstaten anstrenger seg til sitt ytterste for å forsøke å leve seg inn i hodet til en liten, engstelig gutt som har nådd målet om å bli en stor og fryktet mann.

Jeg har ennå til gode å møte psykiatere eller psykologer som mener at Anders Behring Breivik er frisk. Selv blant oss lekfolk tror jeg det er bred enighet om at han er et dypt skadet menneske, og betydelig sykere enn han fremsto de første dagene i retten. Det største sjokket ved å se Breivik i starten, var hvor menneskelig han var. Hvor gjenkjennelig. At han fremsto som over snittet intelligent, med en imponerende konsentrasjonsevne, at han førte resonnementer med en indre logikk og, mest overraskende, at han viste en sans for humor og evnen til å snu situasjonen slik at vi - i stedet for å le av ham - lo av aktors forsøk på å lure ham. Nå fremstår han stadig dummere, mer selvopptatt og iblant nokså hinsides når han kommenterer de ulike vitnene fra sidelinjen. Han ser oftere ut som et furtent barn enn en kriger som befinner seg i «propagandafasen».

Som tilskuer til prosessen mot Breivik kan jeg kjenne på den lille tilfredsstillelsen av å merke at det ikke finnes et snev av fascinasjon for hva denne fyren måtte si, mene eller være. Jeg har sett nok av ham nå. Jeg vet at han ikke er et monster. Jeg er tilstrekkelig overbevist om at han er klar over hva han har gjort, om ikke emosjonelt så i hvert fall rasjonelt. Derimot vet verken jeg, eller rettspsykiatrien, om han er tilregnelig. Til det er begrepet for uklart. Men jeg vet i hvert fall at om han ikke er det, så føler jeg et sterkt behov for å få det forklart - i uhyre pedagogiske vendinger og med svært små skjeer, hvordan man ser for seg at en tilregnelig terrorist skal kunne se ut.

Skulle Breivik bli dømt utilregnelig vil den norske rettsstaten ha strøket til det som skulle være den store testen, demonstrasjonen på systemets suverenitet og evne til å håndtere selv de største kriser. I så fall velger vi, som vi gjorde med Hamsun, den mest behagelige veien ut: Vi trenger ikke å forholde oss til Breivik som en av oss. I så måte er det enklere for oss alle om han er gal, enn om han er tilregnelig. Og på samme måte som Hamsun-saken ble en verkebyll, fordi diagnosen så åpenbart var gal, vil Breivik-saken kunne bli en enda tristere historie enn den allerede er: I stedet for å bli husket som det verdige oppgjøret med drapsmannen til 77 mennesker, vil det bli historien om hvordan vi vek unna og gjemte oss bak to psykiatere i stedet for å se på hva det er i tiden, landet, stedet og mennesket som har skapt denne ondskapen.