Tilskuer og deltaker

Som i sine to tidligere bøker og i sine mange avisartikler er det europeerens møte med Afrika han skriver om. Et Afrika rett etter en borgerkrig geriljaen har vunnet. Jeg-personens kjæreste, den kvinnelige geriljasoldaten, har seiret.

Her, som i de forutgående bøkene, er jeg-personen reporter og forfatter. Kjærlighetshistorien mellom tilskueren og deltakeren, mellom den ikketroende og den troende, mellom europeeren og afrikaneren, er romanens røde tråd. Men det synes ikke som om historien er forfatterens hovedanliggende. Det er temaene, som de to skikkelsene representerer, Kopperud ser ut til å brenne for.

Tråden ryker

Forfatteren vil belyse de store etiske spørsmålene og de kulturhistoriske forskjellene. Det vil han gjøre via et kjærlighetsmøte som skal utgjøre handlingen.

En klassisk idé som mange før ham så vel har forlist som seilt godt i havn med. De som forliser, klarer som regel ikke å få historien og de mange temaene til å smelte sammen. Som Kopperud klarer de ikke å integrere følelser og intellekt. I stedet for å være to mennesker som elsker, blir den kvinnelige geriljasoldaten fra Afrika og den mannlige europeiske journalisten reisende rundt som ek-sempler på intellektuelle vinklinger.

Det skyldes blant annet at den røde tråd ryker gang på gang idet Kopperud henger steiner i den, der han risser inn sine temaer, gjerne i form av drømmer eller myter. Mytene og drømmene har ikke helt funnet sine språk, mange av dem framstår som dulgte og oppblåste. I tillegg er forfatteren på sitt språklig svakeste i sine skildringer av kjærligheten.

Kopperuds penn spruter av vitalitet og originalitet i sine mest burleske øyeblikk, og dem er det også noen av i denne romanen. Som i historien om kaptein Hawtorn som har fått utslett i skrittet.

Ja, selv i sine noe selvhøytidelige intellektualiseringer skriver Kopperud godt og flyter på en energi som er kraftfull.

Men når forfatteren beskriver reporterens kjærlighet, blir han hjelpeløs og naiv. Han går ikke inn i de to personene, men beskriver dem utenfra. Kjærlighet-scenene er svake bilder som kunne ha vært hentet fra et amerikansk B-filmmanus. Dermed blir kvinnen redusert til den bombastiske geriljasoldaten som forføres av de nye marxistiske ideene i det islamske landet. Mens reporteren fyller klisjeen om tilskueren som alltid kan ironisere, som trekker seg ut av virkeligheten og inn i drømmene og historiene.

Hans diskusjoner med seg selv om hvorfor han stadig må reise, blir trivielle, og ordene framstår som svulstige i forhold til de alminnelige refleksjonene. Når reporteren samtidig er den eneste som har gjennomskuet den internasjonale politikkens kynisme, skaper det en besserwisserholdning fra forfatterens side som kan være plagsom.

Postulater

Kopperud er rik på kunnskap om de ulike kulturers ideer, og han stiller hele tida de viktige spørsmålene omkring personlig ansvar og mulighetene for forsoning og forandring.

Han spør: Kan vi glemme vår bakgrunn? Hva er savn? Hva er glemsel? Hva er frihet? Hva er fred? Finnes det noe som heter en ny start? Men når personene blir postulater, kommer også ideene de formidler til å lide. De intellektuelle formuleringene som Kopperud lar sine personer komme med, blir overskrifter på kapitler som aldri kommer.

Kanskje er Kopperud som forfatter hemmet av de samme holdninger som jeg-personen han beskriver. Han ser bort, går til siden og observerer istedenfor å gå fullt og helt inn som deltaker i det som ligger foran ham. Når det blir for vanskelig, reiser han, som sin reporter, videre, og dermed får han aldri skrevet den dyptpløyende romanen, verken om de store spørsmålene, om kjærligheten eller om drømmenes betydning i våre liv.