Tilsløringer og uredelighet

ASYLPOLITIKK: Arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen tilslører i sitt innlegg 12. september de faktiske forhold rundt Regjeringens asylinnstramninger. Hovedpunktene:

1. Andersen viser til at regelen om fire års arbeid eller studier for å få familien til Norge, ikke gjelder flyktninger, men personer som har fått opphold på humanitært grunnlag. Han skriver: «Forskjellen er vesentlig. En flyktning er forfulgt og kan ikke vende tilbake til hjemlandet og familien.» Skillet er falskt og misvisende. I henhold til utlendingsloven får man opphold på humanitært grunnlag blant annet fordi man «av liknende grunner som angitt i flyktningedefinisjonen står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling» (§ 15). Kan mennesker som «står i en nærliggende fare for å miste livet» gjenforenes med familien i hjemlandet?

De fleste personer fra konfliktområder som Somalia, Afghanistan, Irak og Tsjetsjenia som får opphold, får det nettopp på humanitært grunnlag. Familiemedlemmene som er igjen i hjemlandet, lever ofte under vanskelige forhold, en del også i en ustabil eller direkte farlig situasjon. Man kan tenke seg en somalisk mann med kone og barn i Mogadishu. 60 prosent av byens befolkning har flyktet under den siste konflikten. Heretter vil mannen bli pålagt ikke bare å skaffe et arbeid for å forsørge dem, men å arbeide eller utdanne seg i fire år mens kone og barn må klare seg selv i et av verdens farligste land. I en somalisk kontekst kan dette bety flere omganger med krig, intern flukt, tørke og matmangel. Regjeringen kaller dette et integreringstiltak. Dette er ikke integrering, det er menneskelig hærverk.

2. Når 16-årige enslige mindreårige asylsøkere heretter skal settes på vent og sendes ut straks de blir 18, påpeker Andersen at dette ikke gjelder «søkere som har et beskyttelsesbehov». Søkere, Andersen, eller barn? Andersen foretrekker litt etterpå å kalle dem «ungdom». Også de fleste av disse «ungdommene» er fra konfliktområder som Afghanistan, Somalia og Irak. Mange har vanskelige opplevelser med overgrep eller tap, og sliter med savn etter familie som kan være spredt, forsvunnet eller drept. Mer enn noe har de behov for omsorg og stabilitet. På 18-årsdagen vil de nå bli henvist til å bygge opp et liv av lite eller ingenting i kaotiske og utrygge land, en uforutsigbar fremtid som de etter langvarige opplevelser med tap, ensomhet og frykt ofte vil være spesielt dårlig rustet for å takle.

3. Andersen gjentar at «Regjeringens tiltak retter seg ikke mot mennesker som har et beskyttelsesbehov». Dette samsvarer svært dårlig med at flere av tiltakene trolig innebærer at man vil bevege seg stadig lenger bort fra FNs anbefalinger for hvem som har behov for beskyttelse.

Andersen viser til at «et høyt antall søkere uten beskyttelsesbehov kan undergrave befolkningens oppslutning om asylinstituttet, fordi de bidrar til å så tvil om flyktningers reelle beskyttelsesbehov». Hvem er det som bidrar til å så tvil om flyktningers reelle beskyttelsesbehov - asylsøkerne som ifølge FN burde få beskyttelse, eller regjeringen som nekter dem den beskyttelsen?