Tilsvar fra en macho

VALLA-SAKEN: «Utgårds patetiske machoisme er heldigvis i ferd med å gå ut på dato», skriver Dagbladet 28. februar. Tydelig inspirert av minilederen i Dagbladet, skriver Anders Giæver den 1 mars: «Denne holdningen er først og fremst utrykk for Youngstorgets og ytterste venstres gamle machokultur.»Det er for meg ubegripelig at jeg blir tildelt rollen som «macho» fordi jeg hevder at fremstillingen av Valla-saken i pressen er kvinnediskriminerende. Heldigvis er det bare i Akersgata jeg er blitt oppfattet slik. Mange henvendelser, de fleste kvinner, viser at det var mulig å forstå meg rett. Jeg støtter ikke en machokultur. Jeg arbeider daglig med bedrifter og organisasjoner for å endre slike autoritære kulturer. Både Dagbladet og VG løfter svære steiner og slipper dem på egne føtter. Begge framstiller striden i LO som en kamp mellom offeret, den myke Yssen med kosebamsen og pusekatten mot den maktsyke og retthaverske heksa Valla. Avisene presenterer arketypene hjelpeløs kvinne (de gråtende ofrene) og den fæle heksa. I dag er det 8. mars 2007, men fortsatt passer disse stereotypiene som hånd i hanske når man skal presentere en konflikt i arbeidslivet.

VALLA ER LOs første kvinnelige leder. Hun har gjort mye for kvinnekampen i fagbevegelsen og fått gjennomslag i lovgivning og avtaleverk. Et menneske med stor makt og innflytelse får venner og uvenner. Mange i LO mener Valla er en inkluderende leder. Sammenliknet med for eksempel Parelius Mentzen, Konrad Nordahl og Tor Aspengren er Valla en helt ny ledertype, men hun har ikke har lyktes godt nok i å modernisere LO-kulturen, selv om det var verre før. Kvinner i politikk og samfunnsliv, organisasjoner og fagbevegelse vil skjønne hva jeg mener. Gerd Liv Valla har ikke hatt en lett jobb i den mannsdominerte LO-kulturen. Kringsatt av motstandere som ikke ønska henne som leder, må det ha vært viktig å vise at hun ikke var noen «pusekatt», men minst like hard i klypa som de mannlige forgjengerne. Det var kanskje ikke den rette strategien, men det var forståelig. Ingunn Yssen regissererte en dyktig hevn, og satte inn støtet der det smertet mest, og anklaget den kvinnelige lederen for ikke å være myk og inkluderende, en perfekt medievinkel. Dette tjener ikke kvinnekampen.

DET TJENTER heller ikke kvinnesaken at noen føler seg mobba av en kvinnelig leder, men i en demokratisk organisasjon blir noen valgt framfor andre. Mediekampanjen mot Valla er også politisk motivert. Vi bør ikke redusere politikk til en strid mellom ofre og maktmennesker, og særlig ikke hvis dette er en strategi for å svekke demokratiske prosesser og de folkelige organisasjonene på grunn av uenighet eller egne skuffelser. Kvinnene rundt Valla som har kritisert henne trives neppe med den offerrollen avisene vil ikle dem. De er ikke ensidige ofre, slik Yssen har fremstilt seg selv i denne saken. I lekkasjene fra granskingen dreier det seg om tårer, og pressen elsker det. Kvinnene framstår som ofre, ikke som ansvarlige mennesker. Ansvarlige arbeidstakere sier fra, selv om det er ubehagelig, men at sterke kvinner som Bente Halvorsen, Ellen Stensrud og Rita Lekang har tiet om det de oppfatter som utfrysing, viser bare hvor sterkt den tradisjonelle machokulturen står i LO, og hvor sterk lojaliteten er.

KVINNER VIL ALDRI bli likeverdige i arbeidslivet dersom de stilltiende aksepterer å bli fremstilt slik, og dersom gråt og myke symboler skal bli brukt som maktmidler i en politisk kamp, uten at det protesteres. Å beskylde meg for å være en «patetisk macho» når jeg påpeker dette, er å stille saken på hodet.